Tomt, helt tomt.

Det er så mye jeg har lyst til å skrive og si. Men jeg får det ikke ned på papiret. Men en sånn mer konkret oppdatering kan jeg da klare å skrape sammen.

Smertene i plauraene har begynt å avta (tror jeg). De er langt fra borte, men nå er vi på nedtrapping av smertelindring fremfor opptrapping. Legene tror kanksje det er litt tidlig å trappe ned, men jeg er så lei av å være bomull i hodet. Under drenasje (stort sett bare konsentrasjon på kontroll av pust, samt noe flyttin ved hjelp av dype innpust) kommer det veldig fort kram snø lyd, samt klikkefølelse i lungene. Den venstre er verre enn den høyre. Men nå er hosten under god kontroll, og jeg klarer å få opp en del slim på en skånsom måte. Det ser ikke særlig pent ut, og er vanskelig å få ut.

Antibiotikavalget fungerer sånn tålig rent bivirknings messig. Har måtte få litt for å stoppe magen i dag da maten startet å renne rett igjennom i går. Heldigvis er jeg ikke blitt kvalm, så matlysten er ok. Det er bestemt at dette bli en helt ny kur. Selv om det nesten ikke er 2 uker siden jeg var ferdig med den forrige. Sansynligvis har den forrige kuren vært helt uten effekt, så nå er vi inne på å lete etter andre løsninger.

Kroppen er sliten. Så sliten at jeg nesten ikke tror det. Bare det å gå i dusjen er som å begynne på en stor oppgave. Og tur ut har jeg nesten ikke lyst til. Jeg som vanligvis er ute herfra så fort jeg kan klare selv om det bare er for en liten stund. Det kom utrolig overraskende på at jeg måtte ha ny kur allerede så fort. Jeg hadde jo sett for meg noe helt annet, og ble tatt på senga. I tillegg så har jeg fremdeles infeksjonsverdier i blodet, så kroppen kjemper helt klart mot ett eller anna. Og når man da putte på mye antibiotika, så er det egentlig ikke så rart.. Den siste månden har jeg fått 5 forskjellige typer antibiotika, og vi vet jo at bakteriene blir mere resistent når det er mye antibiotika inne i bildet. Når man da i tillegg ikke tåler antibiotika på lik linje som sjokolademelk, nei da er det ikke enkelt.

Så skal jeg også forholde meg til den faktaen om at jeg har en Burkholderia til. Og den er ikke lett. Den er fryktelig vanskelig. Prøver å legge det vekk inntil videre, men det er jeg ikke noe flink til. Når man er sliten så kommer bekymringene dobbelt opp. Men jeg vet det ikke nytter å ta dette opp når jeg er som dette i formen. Jeg må vente til jeg er på opptur, og da kan klare å snakke om ting på en saklig måte. Ikke bare reagere med følelser. Nå er fortvilelsen rimlig stor, og da klarer man ikke alltid å se lyset i enden av tunnellen..

Nå skal snart dagens siste dose med medisiner henges opp. Jeg skal ha meg ett par skiver med mat før jeg håper på ei god natt med søvn. Så kommer det noen oppdateringer her etterhvert som jeg har overskudd til det.