Det er ikke så lett om dagen.

Jeg kom ut fra sykehuset i går. Etter at antibiotikaen sakte men sikkert gikk ut av kroppen har jeg fått meg selv mer og mer tilbake. Nå har jeg tatt av smerteplasteret med morfin, så da blir det vel ennå bedre i løpet av ett døgns tid. Magen trøbler en del, men det vil den nok gjøre noen dager. Håper det ikke blir for lenge.

Det blir ikke noe mer kur nå. Altså; det blir behandling, men ikke sånn som vi har forsøkt nå med å slå ned den oppblomstringen jeg har hatt i lungene av Burkholderia som sakt men sikkert har kommet. Det nytter ikke uansett, så da er det liten vits i å tvinge seg selv gjennom en behandling som ikke har noe effekt på andre siden. Det tar livet av motivasjonen og håpet.

Jeg er ikke i noe bedre form nå enn det jeg var før jeg startet denne behandlingen jeg nettopp er ferdig med. Lungene er like tette, og jeg er like annpusten. Ikke så ille som at jeg går med en tung sten på brystet, men det er nok ikke mange dagene før den følelsen er tilbake igjen. Det er det tyngste å vite at det er sånn det er.

Jeg smiler og ler utenpå. Prøver hardt å holde humøret oppe. Inni meg griner jeg nesten hele tiden. Og kvelden og natta er en skummel tid. Når alle andre sover, og jeg ligger å hoster å prøver å sove. I natt ble klokka 3 før jeg fikk fred. Hostingen gjør at jeg ikke får sove, noe som igjen fører til tankespinn.

Hvordan forventer egentlig de rundt meg at jeg skal være i en sånn situasjon som jeg er i? Hvor sterk skal jeg være? Hva skal jeg tåle? Hvor mye skal jeg gå igjennom.

Jeg er sliten. Veldig sliten. Og det er ikke overskudd til å gjøre så veldig mye mer annet enn å være sliten. Innimellom kommer det noen øyeblikk som overskygger slitenheten. Og jeg holder fast i de med alt jeg kan og litt til. Gjør det beste ut av dem. Også prøver jeg å legge fra meg slitenheten her inne. Sånn at den ikke er så overskyggende her ute.

Det er ikke så lett om dagen. Men det er ennå vanskeligere om natten.