Smertehelvete.

Ligge rett ut i sengen.
Ikke orke lese.
Ikke orke snakke.
Ikke orke surfe.
Ikke orke spise.
Ikke orke drikke.
Ikke orke gå på do.
Ikke orke noen ting.

Sterke smerter.
Ikke registrere den da kroppen er "stengt av".
Sykepleier ser meg.
Sykepleier tar affære.
Smerte lindres.
Søvnen blir en velsignelse i natt.

Tenk at antibiotika kan føre til dette. At det kjennes ut som om armer og ben bader i frityrgryte i full varme. At det kommer så gradvis at man ikke kjenner hvor vondt det er før man begynner å gjøre noe med det. At det da må til så store mengder med sterke smertestillende at hesten min hadde blitt helt slått ut. Morfin rett i blodet hvert 10-15 minutt i over to timer for å få det under kontroll. Og vite at man igjen skal putte i seg den antibiotikaen som lager dette smertehelvete i morgen. Mer eller mindre frivillig. Flinke sykepleiere og leger ser meg, og legger planer sånn at det skal gå så bra som overhode mulig. Da er det lettere til å la seg frivillig overtale til å fortsette. Uansett er det ikke rare valgene som er. Så det er å bite tenna sammen, og gjøre det beste ut av situasjonen man er i. Selv om det ikke alltid er like lett. Hvertfall ikke nå.

Håper dere får en god natt. Og at dere sender noen gode tanker i min retning. Det er fremdeles tøffe dager på rom 176. Og det er nok ikke de siste. God natt! :)