Det er tøffe dager inne på rom 176. Mange tanker som tenkes. Vekslende mellom håp og fortvilelse. Frykt for fremtid. Og sorg over alt som ikke kan klares. Ensomheten kan innimellom bli overveldende, og gode ord og meldinger betyr mer enn noe annet.
Heldigvis har jeg noen rundt meg som redder meg der de kan. Med en tur ut, løfte om å stille opp med det som kan gjøres, og samtaler. Sånn at man steg for steg kommer seg videre. Også når ting kjennes som verst ut. Det hjelper når de drar deg med ut, for man klarer ikke selv å ta iniativ til å gjøre noe. Man føler seg bare til bry for de som er rundt. For man er så full av seg selv og de smertene som er.
Det er ikke en grei kveld i kveld. Morfinen virker ikke godt nok på smertene, og smertene gjør det ikke enkelt å holde de skremmende tankene unna når man er alene. Jeg er redd for å bli ennå mer redusert med hva jeg kan klare. Og at det skjer er uungåelig. Den tanken er også skremmende.
Heldigvis vet jeg at det kommer gode øyeblikk også. Jeg kan bare ikke se dem akkurat nå. Takk for øyeblikkene jeg fikk i ettermiddag dere. De betyr så mye.
Test
for 8 år siden
5 kommentarer:
*Nattaklem* til en veldig tøff jente...
Hei Klara. Fetter Rune her. Tenker på deg. Du er ei tøff jente. Jeg støtter deg i din kamp mot sykdommen og jeg støtter din kamp for livet. Livet er ikke rettferdig og hadde det funnets en Gud hadde jeg bankan opp. Stå på.
Du æ ei beintøffe jenta, Klara!
Hold ut! Jeg vet at det er vanskelig når dagene er sånn, ja uutholdelig kan det være, og ikke lett å ikke miste motet. Jeg heier på deg! Åshild
Takk for oppmuntringene. :) Det kommer alltid en bedre dag.
Selv om du har hatt det tøft før, jeg skjønner at du nå har det vanskelig. Jeg synes imidlertid du er fantastisk flink til å ha fokus på det positive og tone ned alle problemene.
Som jeg har sagt deg før - jeg har aldri vært borti en sånn fabelaktig person som deg.
Ønsker så inderlig at du skal få dine ønsker oppfylt.
Stor klem fra Britt-Nina
Legg inn en kommentar