Rom 177 (nei, jeg skrev ikke feil)

Det er godt å være nede på bakkeplan og tilbake på gamle trakter. Det ble litt for langt opphold på Ullevål. Og siste uka ble riktig så traumatisk etter at en plauritt greie fant ut at den skulle sette seg godt fast i lungene. Kanskje kom det av mye slim mobilisering og fysioterapi. Kanskje utløste broncoskopien det. Eller kanskje den mest sansynlig hadde kommet av seg selv uansett. Når sånne ting skjer akutt er det at man virkelig merker at man ikke er på hjemmebane. Her hjemme vet de hvordan de kan hjelpe, og hva de kan hjelpe med. Denne gangen ble jeg overlatt til folk som ikke har den kompetansen i det hele tatt. Det er vanskelig å få "klarakompetanse" hvis man ikke ser meg... Og det skjønte de også på Ullevål.

Jeg har lært masse, fått bekreftet masse og fått innsikt i en ny del av meg selv. Den delen var ganske skremmende, og jeg trodde ikke jeg hadde den i meg. Så feil kan man ta.

Som forventet var fysioterapien veldig god. Og som forventet var det lite nytt å komme med på behandlingsfronten rent medisinsk (tenker da AB kurer osv.) Er det noe nytt, ja så vet de det her nede.. I tillegg har jeg vært i kontak med smerteklnikken på Ullevål, og det var en meget hyggelig og nyttig greie. Håper det kan hjelpe fremover også.

Deiilig å være "hjemme".

Enveis kommunikasjon?

Innimellom føler jeg at bloggen blir veldig enveis kommunikasjon. Jeg sitter å taster ned alt og ingenting som faller meg ned av smått og stort i løpet av ett uvist tidsrom. Noen ganger fornuftige, andre ganger informernde, sjeldnere bare vas (håper jeg).

Bloggen er på en måte ett ansikt utad. Og noen ganger vil man ikke gå ut. Kanskje man har en gedigen kvise. Eller man har vært, eller er, på verdens tristeste sted..

Håper dere der ut får en god natt.

Forresten:
Quiz anyone?

Støvsuget.

Da er deler av tapetlimet fjernet med sug fra lungene. Sansynligvis ikke en dag forr tidelig. Men heller ikke en dag for sent. Ikke sjangs i havet på at dette kunne komme ut av lungene på egenhånd. Konstantert av både lege og fysioterapaut. Heldige meg fikk lov å se hvordan det som kom ut så ut. Og det så ikke ut. Det tror jeg alle var enige i. Jeg fortsetter å ha adresse på Ullevål sykehus i hvertfall ei uke til. Så får vi se hva som kommer videre.

Heldige meg har flott familie og nettvenner som stiller opp med både take away, sjokolade, brus og annet jeg kan trenge. Blandt annet litt selskap og litt latter er ikke å forakte etter dager med frustrasjon over at ting ikke bare "flyter" ut av lungene. Eller kanskje det er selskapet som kommer før det som kan spises? Æh. Ja takk til begge deler!!!

Flink jente?

Da har plaura smertene satt seg inn ett hakk mere. Har hatt litt småvondt lenge, men i dag har de virkelig bestemt seg for at nok er nok. Ikke så rart egentlig. Har ikke fått noe ut av lungene på to dager, og det som kom ut dagene før det var langt fra pent å se på. Skikkelig infisert graps.

Jeg blir veldig fortvilet når ting stopper helt opp. Det blir tyngre å puste. Blir mer sliten og orker lite. Dessuten begynner jeg nå å skjønne gangen i dette: miste matlyst, crp opp, antibiotika, crp ned, graps stygt, graps vil ikke ut, plauravondt= skikkelig dårlig relativt raskt med alt som følger med. Denne gangen er det litt ekstra kjipt. Vi har nemlig gjort alt for at det ikke skulle gå denne veien, også har det ikke hatt den minste betydning. Jeg er litt bekymret for at det blir ennå verre denne gangen. Håper jeg tar feil. Virkelig feil.

Jaja. Jeg får hygge meg med "House" i kveld og spise litt ekstra med sjokolade.

Da var det stopp.

De siste dagene har grapset i lungene blitt mer og mer grøt. I dag ble det stopp. Fikk opp en liten rosin etter 2 timers innsats. Derfor hadde vi ei økt senere på dagen der jeg knapt fikk opp ett riskorn. Masse masse arbeid for ingenting. Puster dårligere og får mindre luft i lungene enn i går. Så nå blir det spennende å se hvilken vei det bærer. Om den drenasjen som vi har gjort de siste dagene gjør at det tipper i mitt favør (at jeg ikke blir dårligere), eller om bakteriene får overtaket og gjør tilværelsen min ennå vanskligere. Dette er en litt ny situasjon. Tidligere når det har stoppet opp har det vært før jeg har klart å fjerne noe av det mest infiserte grapset i lungene. Denne gangen har jeg fått opp en del når infeksjonen har vært i startfasen og når det begynte å tette seg til. Hva som skjer videre må vi bare vente å se. Er jeg heldig så har jeg to fysioterapauter som henger over meg i morgen.

Håpet var dette ikke skulle skje når jeg fikk optimal fysioterapi her på Ullevål. Dessverre ser det ikke ut til at bakteriene i lungene bryr seg så veldig mye om det. De blomstrer opp fra dypet når det er rom for det.. Slitsomt. Og jeg blir fryktelig sliten og utmattet av dette. Får ingen sykdomstegn utover dette, men jeg orker svært lite. 1-3 timer med besøk og jeg er helt satt ut. Ikke særlig gøy. Snakket med kontaktsykepleier fra Rikshospitalet her, og det er del ting på medisinarket mitt som må diskuteres på legenivå. Liker ikke diskusjon over hodet på meg, så jeg skal nok henge med i svingene.

Her eller der. Alle veier.

Det ser ut til at april (også) blir en stor sykehus måned. Det jeg trodde skulle være ett opphold på 3-5 dager har nå blitt til 12 dager. Så startet jeg kur midt inni det hele, så da kan man plusse på 6 dager til med sykehus. Så er det bare det at logistikken min ikke går opp. For om en uke skal jeg inn på kontroll på Rikshospitalet. Og den dagen jeg skal inn der har jeg to dager igjen av kuren. De snakker om å overflytte meg til Kristiansand i slutten av uken, men det blir jo bare å reise ned for å reise opp igjen...
Henger dere med?
Akkurat nå tror jeg enden på visa blir at jeg holder meg her jeg er sånn at jeg ikke sliter meg helt ut på frem og tilbake. Utskriving og innskriving. Medisiner som skal administreres rundt. Forklare ditt og datt. Tror ikke det er overskudd til det nå.

Var ute en tur over veien i dag. Over veien der butikken ligger. Kan det være 50 meter? Uansett hvor mange meter det er så er det slitsomme meter nå. Og det er ingen god følelse. Heldigvis vet jeg at det er infeksjonen som setter meg ut av spill, jeg er i bedre form enn dette. Det er jeg helt sikker på.

Helgen er over.

Jeg savne de hjemme. Mann, hunder og familien. Nå kan de ikke bare stikke oppom med ett kylling smørbrød fra søsters jobb, eller den gode maten fra en take away i byen. Eller bare sitte å gjøre ingenting sammen med meg. Ikke at Turbo eller Birro kan noen av delene. Men det er noe med å vite at de bare er en liten kjøretur unna.. Heldigvis har jeg noen flotte erstattere her inne som stiller opp 100%. Fantastisk.

Uansett er jeg mye sliten og blir bare sittende å slumre sammen med mine egne tanker. Håpet på at telefonen skal ringe. Planlegge hvordan uka kan bli. Drømme om alt som kan komme. Bearbeide alt det som har skjedd og skjer. Unngå å bli redd for alt sammen. Ikke lett. Slett ikke lett. Her inne blir man liksom så ekstra minnet på hvor skjør man er.

Dog er jeg balansert rent mentalt sett. I takt med meg selv og på riktig plass. Veldig klar for å ta ting som de kommer, og veldig innstilt på hvordan resten av ventetiden vil bli med tanke på tette infeksjoner og mye sykehus. Det kjennes helt greit ut. Det må bare bli sånn. Det viktigste er at jeg er klar den dagen telefonen ringer. Og hvis det tar lang tid, ja da må jeg bare klare den tiden. Enkelt og greit. hehe

God fysioterapi.

I dag våknet jeg med en følelse av at alt grapset i lungene fylte de helt opp. Samtidig kjente jeg at det var blitt seigere, og jeg ble veldig usikker på om jeg ville få det opp. I løpet av 1,5 time med fysioterapi fikk jeg hvertfall opp noe. Det var mye vanskligere i dag enn i går, men jeg fikk utrolig god hjelp av fysioterapauten til å få dette til. Både via metoder, massasje, innhalasjoner, pusting og masse masse avspenning.

Kjempebra!!

Bivirkninger og tette lunger.

Egentlig burde jeg sove for lenge siden. Merker at det er en liten trend at jeg skriver innlegg på nattestid når jeg er på sykehus. Vanligvis er det fordi jeg ikke får sove av ymse grunner, men ikke nå. Eller det er jo litt det også da. Veneporten er veldig treg. Så medisinen som egentlig skal gå inn på 1 time bruker 2,5 time... Det er ikke så bra. Kveldene blir derfor veldig sene, man begynner å se en film osv..

Denne gangen har jeg reagert på meronemen igjen. I går kveld klarte jeg ikke lyne ned en glidlås på jakka, eller ta av sokkene selv. Det var ganske vondt å være meg. Dessuten trodde jeg ikke jeg skulle reagere så fort, så det tok litt tid før jeg innså at den halvdøsige tillstanden jeg gikk inn i skyldtes smerter.. I dag har jeg vært veldig sliten og orket lite utenom fysio. Dessuten er slimet i lungene blitt seigt og stygt. Og nå i løpet av dagen er jeg blitt ennå dårligere. Har sånn hul tom hoste, og vet da av erfaring at slimet har trekt seg langt ut i lungene. Der får jeg vanligvis ikke tak i det, så det blir spennende å se hvordan det blir i morgen med nye fysio teknikker og innhalasjoner.

I morgen får jeg en del besøk. Både lunsj besøk (med sjokoladeting :D) og middagsbesøk (med Dinner mat). Det blir veldig trivelig tenke jeg. Så får de bare overleve at jeg ligger som ett slakt i senga. Selv om jeg ikke har orket så mye i dag, så tvinger jeg meg selv til å ta en gåtur til dagen. I dag gikk turen til bokhandelen (nærmeste nabo her). Trodde det bare skulle være en sånn bitteliten en, men det var egentlig ganske godt utvalg. Tips fra besøkende var å skaffe meg noe veldig lettlest noe nå som jeg var sliten. Lydig som jeg er fant jeg en ungdoms roman som helt sikkert inneholder forelskelse, vampyrer og spenning. Ganske sikker på at det er en pløy gjennom bok, noe som sikkert passer bra nå. Dessuten er det veldig greit å lese noe som ikke er virkelig nå. Fantasy og eventyr er fine greier nå. Virklighet har jeg mer enn nok av her jeg er nå.

Sammen med CF legen skal jeg være med å bestemme tid jeg vil overflyttes til Kristiansand. På en måte har jeg lyst til å rope ut at jeg vil hjem med en gang. Samtidig så håper jeg at fysioterapi her kan hjelpe meg sånn at ikke infeksjonen blir verre enn det den er nå. Orker ikke flere runder av det jeg har hatt tidligere i år. Samtidig er jeg nå litt pessimistisk med tanke på hvordan tingene utvikler seg nå. Håper jeg tar feil. Hvis ikke kan det fort bli til at jeg blir her inne lenge.

Jeg savner mannen, mamma, pappa og søsknene mine. Samt nærmeste venner. Og ikke minst de to krapylene av 1,5 meter dachs. Heldigvis har jeg noe familie her som stiller opp 100%, samt nettvenner som dukker opp her og der. Det gjør det hele litt lettere. Telefon regninga kommer til å bli rimlig høy etter dette her, men det gjør ingen ting. Mye bedre enn å la hver å ringe tenker jeg nå.

Nei nå har jeg begynt å bable på bloggen her også. Typisk meg når det blir litt utpå kvelden. Mannen sover og jeg stiller all verdens spørsmål. Helt håpløs. Alt for å ikke være alene med tankene. Men nå går det ganske greit. Å være alene med tankene altså. De surrer rundt inni der, men de holder seg stort sett utenfor rekkevidde. Deilig. Nå er fingrene blitt helt røde av skrivingen. Det er Meronemen som har begynt å gi "effekt". Så skrivingen må avsluttes. Eller bablingen.. ;)

Blir her jeg.

Som forventet har jeg nå fått infeksjon. Ikke noe voldsomt og farlig, men sånn stille og rolig. Bortsett fra fysioterapien har jeg jo bare holdt meg stille og rolig de siste dagene, men infeksjonen kom uansett. Kjipt.

Så nå blir jeg nok en god uke til på Ullevål., ja kanksje lengre. Antibiotika er satt i gang og jeg har begynt å skjønne hvordan rutinen her inne er i forhold til hjemme. Synes det er greit å vite hvordan de jobber, for da er det lettere for meg å få inn mine egne rutiner. I tillegg vil jeg prøve å ha det så greit som jeg kan den tiden jeg er her, så da er det viktig at vi har åpen kommunikasjon.

I går var jeg hos onkel på Ås. Kjære kusine var sjofør og administrator av turen. Fikk servert utrolig deilig indisk andebryst med ekte sørlands is til dessert. I dag har jeg hatt pratsomme damer på besøk hvor jeg både fikk sjokolademuffins med chili, peppermynte cokkies og forskjellig te. Jeg må si at sjokoladechilimuffins er en stor favoritt her!

Så prøver jeg å orden sånn at jeg får litt besøk hver dag sånn at det er noe å se frem til om kvelden. Samt at en dvd spiller finner veien til Oslo..

Er såpass sliten at det blir lite turer ut, men nå skal jeg ha en liten tur ned til butikken her.

Ha en god kveld videre.

Konstruktivt.

Jeg må innrømme at det er ikke alltid jeg har vært like fornøyd alle gangene jeg har vært inne på Ullevål. Det er stort og skremmende. Og med ett sykehus på hjemmebane som kjenner meg nesten bedre enn meg selv er det ofte utfordrende å bare bli en i mengden.

Selv om forventningene er små til at noe særlig kan gjøres, så har jeg en følelse at jeg vil ha litt flere ting å jobbe med videre etter dette oppholdet. Fysioterapien vil bli helt avgjørende, men også klapp på ryggen og spark i baken tas i mot med takk akkurat nå. Og ærlighet. Ærlighet er noe av det jeg setter høyest. Både på godt og vondt.

Blir godt i vare tatt. Hørt på. Sett på. Diskutert med. Innkludert. Noe som for meg er veldig avgjørende. Er vandt til å ha stålkontroll med min egen situasjon, og eventuelt selv si ifra når jeg ikke klarer å ta avgjørelser. Avgjørelser tredd ned over hodet er ikke noe for meg.

Jeg er innstilt på å være her så lenge de har noe å bidra med. Og innstilt på å bidra med det jeg selv kan gjøre for egen situasjon. Også skal jeg bli ennå flinkere til å holde motet oppe. Jeg har ikke kommet så langt for å gi opp nå. Ikke i det hele tatt. Dessuten er jeg kjempeglad for at fysioterapauten fra sykehuset hjemme kommer hit i slutten av denne uka for å lære mer om hvordan vi kan holde skuta flytende når ting ikke er bra. Det er helt supert!!

Boks på Ullevål.

I dag har jeg blitt innkvartert på Ullevål sykehus. Nå har det vist fått nytt navn, men det står fremdeles Ullevål universitetssykehus på koppen her. Og folkene er stort sett de samme bortsett fra den naturlige utbyttingen som skjer i løpet av ett par år.

Opprinnelig trodde jeg at det skulle bli ett kort kort opphold. Der tok jeg nok litt feil. Hele denne uka går nok med og nok noe av neste også. Litt ettersom hvordan ting går de neste dagene.

Hva jeg gjør på Ullevål? Ja det spurte transplantasjons sykepleieren også om.
Det har vært en tøff vinter. Litt for tøff. Alt for mye antibiotika behandling, og alt for mye infeksjoner. Hadde ikke de der dumme bakteriene vært så smarte å blitt så resistente så fort ville ting vært mye lettere. Men jeg holder koken. Selv om ikke sjangsen er stor, så kan kanskje noen dager her sammen med dyktige fysioterapauter gi kunnskap og inspirasjon til å holde koken en stund til. Hadde vært greit det. Samtidig hadde det vært veldig fint å kunne holde den snikende infekjsonen unna noen uker til.

For ett år tilbake satt jeg å planla en drøm av en reise til Kenya. Som vi fikk gjennomført selv etter en hard vinter den vinteren også. Nå har jeg erfart at vinteren kunne bli tøffere. Nå trenger jeg ikke mer erfaring på det planet. Det er vi flere som er enige om.

En stor glede for meg selv om jeg er inne på sykehuset igjen er at nærmeste "nabo" er en bokhandel. Det gjorde jammenmeg ikke vondt for sjela nei. For siden jeg trodde det var ett kort kort opphold, så har jeg ikke med mer enn nødvendig lesestoff. Også visa kortet da.. hehehe

Nok en dag.

Det har vært deilig solskinn på sørlandet hele helga. Solskinn skal man ikke la gå til spille med mindre man er helt nødt. Som den utendørs jenta jeg egentlig er så trives jeg utrolig godt med å ta frem det gode ute tøyet jeg har. Også om det er for en time eller to i solveggen. Det er ute det også.

Turbo (eldste hunden) har vært litt slitsom denne uka da det startet opp med at han sansynligvis fikk en strekk eller vriding av ene frembenet mandag eller tirsdag. Det har gjort at han har måtte holdt seg avholdene fra mosjon og leking med Birro (kun sofasitting med meg). Noe som igjen har ført til at Birro har vært litt slitsom. Er jo ikke gøy når han ikke får lov til å henge i ørene til "storebror".. I dag har tydligvis Turbo friskmeldt seg selv (vært haltfri siden fredag altså) og feiret med "seiersrunder" rundt i hagen hos mine foreldre. Tatt med seg liten og stor på lek og moro. Og nå ligger endelig igjen begge hundene sliten og fornøyde ved mine ben. Og det ligger igjen en død ball på plenen... Den røde lekehesten er fremdeles like skummel som i fjor sommer, men da var de ikke så mange til å bjeffe på den... hehe

Jeg skriver ikke så mye om disse fine små stundene som er i hverdagen min. Det er mange av dem, ofte sammen med gode samtaler med han som står meg nærmest. Ofte har jeg tenkt at det er de gode stundene jeg burde legge ut, dele og gi vekk. Men det er de jeg vil ha hos meg. Det er de jeg vil huske. Og det er de som preges inn for å tas med videre. Alt det vonde gjør jeg mest mulig for å legge bort ellers i hverdagen. Legge bort her på bloggen. Glemme. Glemme fort. Derfor har det blitt sånn at ordene som er skrevet ned her, ja de er ikke så altoppslukende der jeg er. Selv om jeg helt klart er mer preget nå enn for ett år siden. Men om det er pga at ting er så mye mer alvorlig, eller om det rett og slett er fordi det ikke finnes overskudd. Nei det kan jeg ikke svare på.

Husk at bloggen bare gir ett lite innblikk i mine tanker. Den er ikke meg.

Jeg er fremdeles den jenta som har latteren sittende veldig løst. Når overskuddet er der.

Alene, men ikke alene.

Det er vanskelig å være sammen med andre folk nå om dagen. Konsentrasjonen er dårlig, evnen til å "småprate" er så godt som borte, hverdagsting er ikke lenger så hverdagslige. Sine egne tanker har man hvertfall ikke lyst til å være i. Ikke vil man dele dem heller. Helst vil man bare slippe unna alt sammen. Men når hvert åndedrag minner deg på at ting er langt fra greit, ja da skal det jammen meg litt til for å slippe unna.

Det er ikke det at jeg går rundt å er redd hele tiden. Mer sånn skikkelig bekymret 24 timer i døgnet. Var vel ett par ganger i januar og ett par ganger i mars hvor jeg var mer på redsel stadiet, men der kan man heldigvis ikke være særlig lenge.
Det er helt fantastisk å endelig være hjemme noen dager. Samtidig er det her jeg best merker hvor mye jeg har "mistet". En tur i stallen er ikke lenger en tur i stallen, og må nøye vurderes om det er overskudd. I tillegg må jeg passe på at jeg ikke blir overmodig å gjør for mye. Det er nesten det vanskeligste.

Igjen forsøker jeg å senke grensa for hva som gir glede i hverdagen. Fra å gå inn Gangdalen (flate veien på knappe 200 meter som ses på bildet i innlegget under) er det kanskje nok å nå sette seg ut på trappa. Eller nyte sola i veggen på verandaen. Det er ikke nå det er tid for å trene eller utforske hvor mye jeg kan klare. Det har ingen hensikt. Gleden jeg vil få over å presse meg over evne vil bare slå tilbake i full retur. En retur jeg ikke klarer nå.

Allikevel gir det utrolig frihetsfølelse å igjen sette seg i bilen. Reise inn å se en film på kino (3D sånn at man blir skikkelig overstimulert og oppslukt). Helt helt alene. Uten at man er alene i det hele tatt. Hvordan kan man i en kinosal..

VÅR!!

Oslo tur.

Fornuften klarer ikke sette sammen ord til fornuftige setninger om dagen. Det blir bare rot. Rot eller ikke, fra mandag håper jeg på å få noen konstruktive dager på Ullevål universitets sykehus. Men ikke for mange dagene. Har jo endelig klart å få meg ut fra sykehus nå..

Liker endringer på denne måten.

Sitter ennå hjemme på kjøkkenet. Snart skal jeg ta en tur inn i stua for å se om tven har noe underholdene i seg. Kanskje skal jeg ta med meg begge hundene ut en liten tur bare for å se på gravemaskinene på nabotomta. En pakke eller to skal sendes avgårde med posten. Før noen nudler, kyllingbiter og gulrøtter blir en lunsj/middags ting. Prøver fremdeles å få ryddet opp i en del ting som har ligget så alt for lenge, men blir det ikke gjort, nei så gjør det ingen ting.

Så er jeg kjempeglad for at jeg kan la sykehus være sykehus. Også vet jeg at de er der når jeg trenger de igjen.

God påske.

Hurramegrundt for noen månder det har vært på denne fronten. Det er omtrent ikke en ting jeg ikke henger etter med, eller som skulle vært gjort for lenge siden. Det bygger seg stadig opp. Innimellom har det vært pauser mellom sykdoms slagene, men jeg innser jo at det tar mer og mer plass jo dårligere jeg blir. I dag har jeg ryddet i en bunke med papirer som lenge bare har blitt høyere og høyere. I bunken med papirer ligger det en epikrise eller journalnotat fra sykehuset fra høsten 2009. Ett sted på papiret står det: ".. pasienten innser at hun har kortere forventet levetid...". Litt sånn satt ut av det blir jeg sittende å lese avsnittet flere ganger. Ser så at det er skrevet etter at Rikshospitalet har sagt jeg er dårlig nok til å komme på venteliste, men før de har tatt avgjørelsen om jeg får komme på venteliste. Raskt rydder jeg papiret over i bunken som skal hives. Hvem vil vel egentlig ha på trykk hvordan ting er? Samtidig skriver jeg her gang på gang om hvordan hverdagen min er. Og det er ikke alltid like lett å lese tilbake på når det helst er ting man bare vil glemme. Samtidig er det jo synd at så mye av tiden er tid man helst bare vil glemme...

Jeg skjønner at tiden for å se seg tilbake, eller prøve å forstå det som skjer er der helt for meg ennå. Det er mer enn nok å bare være i dette. Dessverre virker dette so noe evigvarende som aldri gir slipp, og løsningen er langt fra enkel.

Det har vært noen gode dager. Og jeg håper på noen gode dager til.

Ønsker dere alle riktig god påske. Enten her eller der.

Villhunder og klesvask.

Hundene er i ekstase over å ha meg hjemme!! Fotfølger og skal helst leke oppå meg. Og ingenting skal gjøres på egenhånd. Turbo ligger trofast ved mine ben selv når Birro "stjeler" benet hans. Det er ingen tvil om hvor glade de er for å ha meg hjemme. Og hvilken gjensidig glede!!

I mitt tusletempo går jeg gjennom ting som har ligget så alt for lenge. Litt klesvask av type kaliber som trenger litt særbehandling og sakte men sikkert pakker jeg ut av den baggen som trofast har vært med meg frem og tilbake til sykehuset uten å omtrent vært pakket utav.

Plaurasmertene kommer sakte sigende på, men jeg tar det såpass med ro at de ikke tirres. Også gleder jeg meg bare over å kunne gjøre småværdagslige ting her hjemme for i dag.

Så pakker vi igjen noen saker før vi drar mot målet som har vært de siste ukene; noen fredfulle (?) dager på hytta sammen med (hold dere fast): Svigermor, svigerfar, svoger og svigerinne med deres to herlige jenter på 1 og 3 år, svoger og svigerinne med en gris og en elghundvalp, nok en svoger, og en svoger til. Og til slutt mannen og jeg og våres to hunder... Glemte jeg nå å ta med Dolly? Dolly er svigerfars hund... Sa jeg stille og rolig? Underholdning blir det hvertfall i massevis. Og heldigvis har jeg den evnen at jeg kan lene meg godt tilbake i en god stol med en god bok og bare la ting skje rundt meg. Og sovner jeg, ja da sovner jeg. Og når jeg orker er det noen der hele tiden. Stort som smått. :D