Helgen er over.

Jeg savne de hjemme. Mann, hunder og familien. Nå kan de ikke bare stikke oppom med ett kylling smørbrød fra søsters jobb, eller den gode maten fra en take away i byen. Eller bare sitte å gjøre ingenting sammen med meg. Ikke at Turbo eller Birro kan noen av delene. Men det er noe med å vite at de bare er en liten kjøretur unna.. Heldigvis har jeg noen flotte erstattere her inne som stiller opp 100%. Fantastisk.

Uansett er jeg mye sliten og blir bare sittende å slumre sammen med mine egne tanker. Håpet på at telefonen skal ringe. Planlegge hvordan uka kan bli. Drømme om alt som kan komme. Bearbeide alt det som har skjedd og skjer. Unngå å bli redd for alt sammen. Ikke lett. Slett ikke lett. Her inne blir man liksom så ekstra minnet på hvor skjør man er.

Dog er jeg balansert rent mentalt sett. I takt med meg selv og på riktig plass. Veldig klar for å ta ting som de kommer, og veldig innstilt på hvordan resten av ventetiden vil bli med tanke på tette infeksjoner og mye sykehus. Det kjennes helt greit ut. Det må bare bli sånn. Det viktigste er at jeg er klar den dagen telefonen ringer. Og hvis det tar lang tid, ja da må jeg bare klare den tiden. Enkelt og greit. hehe