Alene, men ikke alene.

Det er vanskelig å være sammen med andre folk nå om dagen. Konsentrasjonen er dårlig, evnen til å "småprate" er så godt som borte, hverdagsting er ikke lenger så hverdagslige. Sine egne tanker har man hvertfall ikke lyst til å være i. Ikke vil man dele dem heller. Helst vil man bare slippe unna alt sammen. Men når hvert åndedrag minner deg på at ting er langt fra greit, ja da skal det jammen meg litt til for å slippe unna.

Det er ikke det at jeg går rundt å er redd hele tiden. Mer sånn skikkelig bekymret 24 timer i døgnet. Var vel ett par ganger i januar og ett par ganger i mars hvor jeg var mer på redsel stadiet, men der kan man heldigvis ikke være særlig lenge.
Det er helt fantastisk å endelig være hjemme noen dager. Samtidig er det her jeg best merker hvor mye jeg har "mistet". En tur i stallen er ikke lenger en tur i stallen, og må nøye vurderes om det er overskudd. I tillegg må jeg passe på at jeg ikke blir overmodig å gjør for mye. Det er nesten det vanskeligste.

Igjen forsøker jeg å senke grensa for hva som gir glede i hverdagen. Fra å gå inn Gangdalen (flate veien på knappe 200 meter som ses på bildet i innlegget under) er det kanskje nok å nå sette seg ut på trappa. Eller nyte sola i veggen på verandaen. Det er ikke nå det er tid for å trene eller utforske hvor mye jeg kan klare. Det har ingen hensikt. Gleden jeg vil få over å presse meg over evne vil bare slå tilbake i full retur. En retur jeg ikke klarer nå.

Allikevel gir det utrolig frihetsfølelse å igjen sette seg i bilen. Reise inn å se en film på kino (3D sånn at man blir skikkelig overstimulert og oppslukt). Helt helt alene. Uten at man er alene i det hele tatt. Hvordan kan man i en kinosal..