Hurramegrundt for noen månder det har vært på denne fronten. Det er omtrent ikke en ting jeg ikke henger etter med, eller som skulle vært gjort for lenge siden. Det bygger seg stadig opp. Innimellom har det vært pauser mellom sykdoms slagene, men jeg innser jo at det tar mer og mer plass jo dårligere jeg blir. I dag har jeg ryddet i en bunke med papirer som lenge bare har blitt høyere og høyere. I bunken med papirer ligger det en epikrise eller journalnotat fra sykehuset fra høsten 2009. Ett sted på papiret står det: ".. pasienten innser at hun har kortere forventet levetid...". Litt sånn satt ut av det blir jeg sittende å lese avsnittet flere ganger. Ser så at det er skrevet etter at Rikshospitalet har sagt jeg er dårlig nok til å komme på venteliste, men før de har tatt avgjørelsen om jeg får komme på venteliste. Raskt rydder jeg papiret over i bunken som skal hives. Hvem vil vel egentlig ha på trykk hvordan ting er? Samtidig skriver jeg her gang på gang om hvordan hverdagen min er. Og det er ikke alltid like lett å lese tilbake på når det helst er ting man bare vil glemme. Samtidig er det jo synd at så mye av tiden er tid man helst bare vil glemme...
Jeg skjønner at tiden for å se seg tilbake, eller prøve å forstå det som skjer er der helt for meg ennå. Det er mer enn nok å bare være i dette. Dessverre virker dette so noe evigvarende som aldri gir slipp, og løsningen er langt fra enkel.
Det har vært noen gode dager. Og jeg håper på noen gode dager til.
Ønsker dere alle riktig god påske. Enten her eller der.
Test
for 7 år siden
3 kommentarer:
Håper du fortsetter å lure statistikken, glede oss som er glad i deg og forbause alle leger, helt til plassen din i organkøen gir uttelling. Jeg kan ikke annet enn å gjenta det -til kjedsommelighet- jeg er SÅ imponert over at du står i det, deler med oss og klarer å finne gledespunkter i hverdagen stadig vekk. Og du gleder andre hele tiden. Jeg for min del blir glad hver eneste gang jeg ser profilbildet av deg og Trico.
Fortsatt fin påske til deg og dine, Klara :-D
Å lese sånne journalnotat byr nesten alltid på ubehagelig lesning, syns jeg. Enten fordi det som står der er ubehagelig sant, eller fordi det er en leges fortolkning som kanskje er langfra sann/forvridd fra min egen opplevelse av en situasjon.
Det du skriver her er ekte, det er sant og riktig. Derfor har det verdi, for deg og for oss lesere. Jeg skulle ønske at ingen trengte å være i en fortvilet situasjon så lenge som du og andre (inkludert meg selv) må være. Det er så meningsløst, rett og slett.
Men ikke mist motet! Tenk om din dag plutselig kommer, nå, om en time, i morgen.. Tenk om...
Jeg håper for deg, Klara! Og heier på deg! Hilsen fra Åshild
Hei jeg er igrunnen tom for ord. for og si noe posetivt ikke bra nok ord til deg...du er unik...for hvor fælt du har det ikke ord...det er ..... jeg fant denne bloggen idag ...er innom åshild og hu er jo en fantastisk dame....jeg ønker deg alt godt....må følge med deg og men blir jo så lei meg på deres vegne...men dere lærer jo oss andre som bare har vondt i store tåå til og sette pris på hvor godt det er og være i mye bedre form enn du er i.ha det såå bra som du kan -klem fra ukjent dame w
Legg inn en kommentar