Være syk, se frisk ut.

Akkurat nå må jeg trilles i rullestol ut den lange gangen fra sengeposten hvis jeg skal ut en tur. Jeg må ha oksygen på nesa og når jeg kommer opp å går, så kan jeg ikke akkurat skryte på meg noe stort tempo. Aller helst må jeg sitte med jevne mellomrom. Helst legge meg litt nedpå også om det går. Jeg hviler og hviler og hviler. Allikevel blir ikke kroppen uthvilt. Kreftene går med til å puste og bare holde dagene gående. Kroppen sloss mot infeksjonen i lungene hele tiden. Alltid.


En infeksjon kan slå meg i bakken tid som helst nå. Fra den ene dagen jeg er på butikken, til den andre hvor jeg ligger på sykehuset og sliter med å få luft. Kontrastene kan se utrolig store ut for de utenfor, men for meg og de nære så er de ganske så små.


Jeg vet ikke om mennesker har en mening om hvordan en døds-syk person skal se ut. Blek, ligge på sykehuset, tom i blikket, stå skrevet døds-syk i panna..
Det gjør ikke det på meg.
Ansiktet mitt er solbrunt med runde(kortison)kinn. Håret kan være pent, og jeg kan se like oppegående ut som hvilken som helst jente på 29 år. Øynene kan skinne av latter, og tungen komme med skarpe motsvar. Bortsett fra litt lut rygg og o2 på nesa (den er litt avslørende) er det ingen som kan se at jeg er døds-syk når jeg sitter eller står stille. Ikke i det hele tatt.

På hjemmebane blir det veldig anderledes. Jeg kan slappe av og bare være. Uten å bruke krefter på å "holde masken".. La meg trøste av min nærmeste. Snakke om liv og død med kjæreste venninner. Drøfte de tingene man vanligvis ikke drøfter med familien. Vise min fortvilelse. Være redd. Holde meg alene. La tårene trille hvis de trenger det. Sånn som alle andre også gjør når de komme hjem: Slapper av.

Det er ikke lenger noe kan bare for meg nå. Det er mer kan ikke nå om dagen. Spare krefter, la kroppen ta de kreftene de trenger for å puste og holde infeksjonen i sjakk. Tåle bivirkninger av medisiner. Passe på å spise og drikke nok. Balansere aktivitet og hvile. Aktivitet kan i så tilfelle bare være å sette på en maskin med tøy, eller smøre en skive. Ikke akkurat støvsuging og henge opp tøy nei. Sånne praktiske ting må andre gjøre for meg. Men pustingen og hostingen og bekjempelse av infeksjon må jeg gjøre selv.. Dessverre kan jeg ikke sette bort den biten.

Jeg er utrolig sliten nå. Ov.erraskelsen over nok en lungebetennelse godt inn i kuren satte meg litt ut. Det akutte alvoret var tungt å bære. Å få se på nært hold hvor fort det kan gå galt hvis man er uheldig. Ikke særlig moro.

Nå belager jeg meg på hjemmeliv og inneliv fremover. Har kjøpt ny deilig sofa (som er god å hvile på) og skal bruke energi på å gjøre litt i stua. Prøve å lese bøker som står ulest. Finne glede i aktiviteter som ikke sliter ut en sliten kropp. Så håper jeg at humøret blir litt bedre av at jeg innfinner meg med alle de tapene jeg har, og håpe at jeg en gang kan få dem tilbake.