Vil jeg bli tredve?

Nå har jeg stått på venteliste i ni månder. Det er fem månder til jeg har bursdag og fyller tredve. Å fylle tredve vil være utrolig stort for meg siden jeg de siste årene har fått høre hvor agressiv denne bakterien min er, og at jeg ikke kunne vite tid den ville begynne å slå hardere ut på lungene mine. Nå kan vi ganske sikkert si at den har hamret og banket godt på lungene mine de siste to årene. Nedgangen startet relativt forsiktig, for så å bare rase utfor fortere og fortere. Det har vært flere ganger i høst at ting har vært veldig veldig usikkert, og ikke man har vist hvilken vei det ville bære.

Nå sitter jeg stort sett hjemme i sofaen. Å forflytte meg gjør at jeg får veldig høy puls, og oksygen metningen raser nedover. Selv innenfor mine egne fire vegger. Når man er så sliten blir det plass til alle de tankene man helst ikke bør tenke. De kan overskygge selv den beste underholdning, og ofte må de bare få lov til å sies høyt. Fremtiden er utrolig usikker. Ja bare på dag til dag basis er det vanskelig å vite hva som er det rette. Viktigere enn noen gang tidligere gjelds det å komme en forverring av infeksjonen i forkant. En infeksjon vil være skummel i forhold til transplantasjon og livet mitt. Litt mer resistent mot antibiotika nå, og infeksjonen vil ta helt over.

Og hva så med etter transplantasjonen. Da skal jeg mest sansynlig også gjennom en infeksjon til. En infeksjon hvor det egentlig er litt enten eller. Og skal jeg tro prognosene, ja da er ikke de gode. Tidligere var det veldig lett å legge det vekk. Men jo nærmere jeg kommer en eller annen kant, jo mer tenker jeg på det. Uansett har det egentlig ikke noe å si. For uten nye lunger MÅ jeg kjempe kamper mot infeksjoner frem til kroppen ikke klarer mer og medisiner ikke virker.

Heldigvis får jeg god hjelp til å sette ord på tankene av psykologen jeg har kontakt med. Nå som jeg er hjemme har vi ukentlig telefonkontakt. Samtidig som jeg står fritt til å ringe akkurat når jeg måtte trenge det. Hun hjelper meg med å forklare hvorfor tankegangen er naturlig, og hvorfor man ikke klarer å styre de vekk. Ting jeg har hørt og lært før, men som nå trengs å repeteres innimellom. Det er en ting å forstå det som skjer fysisk med kroppen, men det skjer utrolig mye psykisk også med kroppen i en sånn situasjon. Noen ganger kjennes det ut som om tankegangen ikke helt henger med den syke kroppen, andre ganger ligger den langt forran.

I dag har vært en sånn tenke dag. Tankene hopper fra helt egoistiske, til hvordan det vil påvirke mine nærmeste. Ingen kjenner fremtiden. På både godt og vondt. Uansett har dagen i dag ført meg ennå en dag videre mot det ene eller det andre.

Lagt ut to innlegg fra sykehus oppholdet. De finnes på dato 4. oktober og 30. september. :)