29. august
Da må man gjøre andre ting..Jeg liker å skrive. Kjempe godt. Men ikke alltid like godt å vite hvordan man skal skrive. Men nå akter jeg å gjøre noe med det. Har meldt meg på skrivekurs i dag i litterære tekster. Dvs at jeg skal lære å bygge opp en tekst mm. Er vel egentlig ikke helt sikker på hva det er, men uansett kommer jeg til å bruke denne siden til å teste det ut på.. Kurset begynner i oktober håper jeg..
Ellers fikk jeg en kjempeflott nyhet i dag. NAV har godkjent ett hjelpemiddel til meg. Jeg har fått dekket den spesialinnkjøpte salen jeg måtte kjøpe pga ryggen som ikke virker pga låsninger mm etter all hostinga. Det har utrolig mye å si for meg at de faktisk ser at det er ett stort behov for meg å kunne fortsette med mine aktiviteter og fritids syssler selv om det dukker opp noen hindringer..
Jeg tror det må finnes noen gode sjeler ett sted som passer på å putte inn gode ting når det er tøft...
Siden det faktisk er snakk om en god slump med penger skal dere ikke se bort ifra at det er flere kurs som skal gjennomføres i løpet av høsten..
28. august
Blir så lei meg..Blir så lei meg når det virkelig kjennes ut som om jeg har overskudd. Så tar jeg å rydder litt i bilen, og poff så var alle kreftene vekke. Ja så var det litt rotete, men det skulle vel allikevel ikke si at det var alt jeg skulle orke i dag...
Jeg SKAL en tur i stallen å gå litt med hesten. Men det blir nok på overtid og sparebluss
27. august
Litt forsiktig for tiden.. Jeg er litt forsiktig med meg selv for tiden (fysisk). Noe som resulterer i at jeg kikker litt mer rundt på nettet.
I dag begynte jeg ett litt mer systematisk søk etter lungetransplantasjon av pasienter med kroniske burkholderia cepacia.. Noe jeg da også fant masse om etter å ha logget meg inn på ei side. Er flere fagartikkler som er mer enn inntressange, men de må kjøpes. Den ene heter: lung transplatasion and the burcoldheria cepacia complex. Noe som sier meg at det kan være en aktuell artikkel å lese.. Men den må kjøpes, så jeg venter til mamma er hjemme og kan hjelpe meg med å få den skrevet ut og sånn..
Spennende
Fått oppgave..Jeg har fått en oppgave. En oppgave som jeg synes er veldig vanskelig. Og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne på den..
Her på denne siden er jeg veldig flink til denne oppgaven. Jeg gir av meg selv. Og utleverer tanker som sitter langt inne. Og deler noe av det som er tungt og trist (og gleder håper jeg). Men jeg må lære å gjøre det utad, gjøre det med folk jeg treffer og som spør. Alt for ofte sier jeg bare at det går bra og sånn. Og utdyper ikke noe mer enn det. Noen ganger burde jeg si det sånn som det er.
Jeg må lære å uttrykke hva jeg mener, og hva jeg ønsker til folk som ikke kjenner meg. Muntlig...
jaja kan jo ikke være flink til alt
25. august
I'm back!Med det så mener jeg at jeg endelig er meg selv igjen. Joda, jeg har jo vært meg de siste måndene også, men jeg har på en måte vært litt uttafor meg selv. Men i går så kom den gode gamle følelsen tilbake.
Jeg har gjort en del endringer i hverdagen, og (igjen) gjort en del valg om mine prioriteringer av krefter. Men denne gangen er det de mentale kreftene som har hatt en gjennomgang for å se hva som kan om organiseres. Ikke alltid like lett, men det er bare å prøve å stå på. Kreftene og energien jeg har må konsentreres, og settes inn der hvor det er nytte og behov for dem, for min egen del.
Valgene har gjort at jeg føler meg ovenpå og på høyde med sitvasjonen. I sommer har jeg følt at jeg hele tiden har ligget litt etter, og alle vet hvor tungt det er å skulle ta igjen noe som har fått ett forsprang...
Nå vil jeg bruke tid og krefter på å komme litt i forkant av ting, da blir alt så mye lettere.. Det er deilig å kjenne at man har litt psykisk overskudd, ikke bare er en klatt som prøver å henge med i hverdagen. Nå gjelds det bare å ta vare på denne følelsen, samtidig som jeg klarer å motivere meg videre.
Ellers så vil jeg igjen presisere at jeg er ennå ikke der at lungetransplantasjon er aktuelt for min del. Er for frisk foreløpig. Selv etter rundene i sommer, som mulignes har satt meg litt tilbake, så er jeg ennå i for god form. Håper med trening og litt tid at jeg skal komme opp i den formen jeg var før sommeren, men det vil tiden og høsten vise. Nå er jeg klar til å takle neste utfordring som måtte dukke opp. Aller helst så håper jeg at den utfordringen ligger i å kunne klare å holde på gode rutiner og trening, samt muligens ett stevne eller to med Trico (hesten) og jeg i sammen. Men det får vi ta litt på sparket..
23. august
Svart på hvittEpikrisen fra Rikshospitalet har kommet. Legen min på sykehuset synes jeg skulle ha en kopi, og se om jeg var enig og hadde forstått det som ble sagt/ gjort der inne.. Noe jeg tror jeg gjør. Uansett vil jeg dele ett lite utsnitt med dere.
2. Transplantasjon av pasienter med multiresistent burkholderia er kontroversielt. Ved mange sentra avslås slike pasienter. Vi har foreløpig ikke vært i den situasjonen at vi har vært stilt ovenfor denne problemstillingen og har derfor ikke konkludert med henblikk på aksept eller avslag. Vi må derfor nå gjennomgå litteraturen og ta stilling til problemet på bakgrunn av den erfaring som foreligger internasjonalt.
3. Avtaler at pasienten kommer til ny vurdering om 6 mnd. Vi vil da kunne gi pasienten en prinsipiell avgjørelse. Hun er selv godt inneforstått med problemstillingen.
Trenger jeg å si noe mer? Trodde jo dette var noe jeg kom til å få svar på første gangen jeg var inne.
Januar blir en spennende måned..
22. august
PsykologDet er ofte tabu å si man trenger hjelp for å takle ting mentalt i hverdagen. Litt merkelig egentlig. Da psykiske lidelser er noe som vokser veldig.
Jeg er jo litt heldig. Jeg får jo hjelp fordi jeg har noe som trenger å behandles.. Ehh, hvor god uttalelse er det? Hvis man er psykisk syk eller har problemer man ikke klarer å fikse selv, så har man jo også noe man trenger hjelp med?!
Nå i sommer har jeg hatt tett kontakt med min Psykolog. Kaller ho ikke det da, for igjen er det kanskje tabu emnet som kommer inn selv hos meg som kan være så åpen om det. Jeg bruker mest navnet da. Har tross alt kjent ho siden jeg var 12. I noen sammensetninger hvor jeg ikke vil si navnet på ho, så sier jeg pratedama, søppelkassa osv. For det er der jeg virkelig kan snakke om hva som er vanskelig og hva som er bra. Diskutere ting som man egentlig ikke tør å diskutere, og komme innpå emner som er "farlige". Jeg har et langt sammarbeid med min psykolog. Og det tok nok ganke lang tid før jeg kom dit at jeg skjønte at dette var bra. Faktisk så kan jeg vel si at det var litt tvang den første tiden, men samtidig var det ett veldig godt sted å være. Borte fra alt som var vondt i barndommen og ungdoms årene.
Vi snakket om det den ene dagen. Om hvordan ting har vært, og forandret seg opp gjennom tidene. Ho har fullt min kamp gjennom mange år. Og jeg husker det nok ikke så godt, men ho gjør... Sier det var ikke bare bare for meg i barne og ungdoms årene. Jeg ble så alt for fort voksen...
Selv i dag kan jeg noen ganger føle meg uendelig gammel. Som om jeg sitter på erfaringer og kunnskap som ingen burde sitte på. Og noen ganger vil jeg bare være alene, for det er ikke mange som klarer å følge meg i tankene mine. Ikke fordi de ikke vil, men fordi det er emner man må ha opplevd for å kunne snakke om. Man må ha vært der, eller være der.
Panikk.. Det er ett sterkt ord. Og jeg vet nesten ikke hva det betyr lengre. I sommer fikk jeg en liten påminnelse om det. Tror man trenger det innimellom. Alle nyheter om min sitvasjon jeg får, tar jeg stort sett med knusende ro, og med en evne til å se realistisk på det. Noen vil vel nesten si jeg er litt pessimistisk, men ikke de som virkelig vet hva dette dreier seg om. De sier jeg har en utrolig fin måte å takle ting på, og at de skjønner at dette ikke kan være lett. Joda jeg kan sitte å bli virkelig lei meg når jeg får en dårlig beskjed, men det er ikke sånn at jeg hyl griner og hiver tallerkner rundt. Det gjør jeg hjemme... Den kan renne en tåre, og det kan hende jeg trenger litt trøst av legen som sier det som sies. Men jeg får det. Og så tar jeg en telefon til psykologen min og spør om ho har noen minutter til å snakke om det. Og det har ho alltid, og har ho det ikke da, så har ho det siden... Og så får jeg lagt tingene inn i system.
Hode mitt er fullt. Tror ikke det er plass til mer. Egen kunnskap om egen kropp og medisin er helt utrolig, og noen ganger blir jeg selv overrasket over hva jeg kan og vet. Sammtidig kan jeg bli like overrasket over ting jeg ikke kan, eller vet, som jeg burde vite. Man velger hva man vil huske, og hva man vil lære. Og noen ting går utrolig tregt.
Dette ble ett langt innlegg fult av fjas. Spørs om det er noen andre enn meg som får noe vettugd ut av det?
Håper det har vært noe å lese hvertfall.. Mine tanker nå rett ned på tastaturet...
21. august
Endelig...?!Da er jeg hjemme igjen. Ble heldigvis en kort runde denne gangen. Vi fikk virkelig tatt infeksjonen før den var kommet for langt.
Når jeg ble syk denne gangen er det ikke noe kjære mor i forhold til hva man skal behandle med. Det ser ut til at staflykokker og burcolderia sammarbeider alt for godt nedi lungen mine, og begge deler blusser opp sammen nå. Tidligere har det bare vært staflykokker som har laget krøll.. Derfor kjøres det igang med tre typer antibiotika når jeg blir dårlig nå. Og jo tidligere jo bedre, de (eller jeg) er ikke inntresert i å vente å se hvordan det kan gå lengre. Ikke etter den runden som jeg har hatt i sommer som har satt meg mye tilbake. Dette var en liten bronkitt som ikke rakk å flytte seg ned i lungene, og i løpet av helga ble jeg mye bedre. Derfor valgte de i dag å skrive meg ut, og at de tror denne infeksjonen bare var en liten topp på hva jeg har gått igjennom i sommer. Ett lite etterspill liksom. Men nå er crp i 0, og jeg er mye bedre. O2 metninga kom seg i løpet av helga, og spirometri (pusteprøve som viser hvordan jeg er i pusten, kapasitet) ble også målt. Klarte å få FEV1 opp på 30% og var meget fornøyd med det.
Ellers så må det nok dessverre sies at jeg har gått et lite skritt nedover i sommer. Og når jeg nå har lest igjennom hva som har skjedd de siste måndene, så er ikke det så rart. Synes heller ikke det er så rart at motet og håpet mitt har fått en knekk. Jeg har jo omtrent stanga hue i veggen hver uke de siste to måndene. Og planer har måtte bli avlyst, og gleder endret gang på gang. Det er skikkelig tungt.
Denne helga har jeg brukt til å tenkt og bearbeide tanker og hendelser som har vært i sommer. Kan jo si at det har vært lite søvn. Som avkobling har jeg dog lest de to siste bøkene i serien om Harry Potter, og det på engelsk. Litt stolt der siden jeg ikke er noe god på engelsk lesning. Men etterhvert gikk det over all forventning og jeg er stolt over meg selv..
Ellers begynte jeg også å reagere med ledd smerter på en av antibiotikaene denne gangen. Det lå også til grunn for å ikke gi lengre behandling denne gangen.
Nå håper jeg (men forventer ikke) at det blir en liten stund til neste behandling. Jeg skal prøve å komme i gang med litt forsiktig trening, og ikke minst ridning igjen. Så får vi se hva høsten bringer.
Igjen må jeg bare skrive noen ord om sykepleierene på senge posten min. De er helt fantastiske. Prøver å gjøre alt for at jeg skal ha det greit selv om jeg ikke er i det beste humør. Hvis nå noen skulle snuble innom sia; TUSEN TUSEN TAKK!!
17. august
Som forventet. Som forventet blir jeg lagt inn på sykehuset i dag. De er ikke helt sikre på hva de skal gjøre, men noe må gjøres. Det tas kontakt med Ullevål og de håper at det kan komme noe fornuftig ut av det. Hvis jeg bare kunne holde meg unna disse infeksjonene!
Jeg tror det blir behandlet med en svært bredspektret antibiotika og en som virker direkte på Burcolderia, men det er ren gjetting. Uansett blir det nok en runde med veldig mye bivirkninger, og det er alltid spennede å prøve nye antibiotika. Om de virker sånn som vi håper osv..
Kommer nok innom her innimellom, men kan ikke love noe..
Ellers er det svært hygglelig med hilsner i gjesteboka, både fra kjente og ukjente..
16. august
Ikke tro.Ikke tro at jeg sitter her å sturer over hvordan jeg har fått tildelt mine kort. Mine kort er fylt av store gleder også. Tror nok cfen har vært med å lært meg hvor glad man blir i selve livet. Og den har også gitt meg en enorm evne til å se ting som de er. Jeg kan se stor glede selv i små ting, og på en eller annen måte så tror jeg at jeg har en egen evne til å få frem det beste i mange folk. De må vise en viss forståelse og medmenneskelighet. Og det er svært sjeldent jeg merker at folk vender ryggen til meg når jeg forteller min historie. Tvert imot, så åpner de sine armer og gir av hele seg selv, til og med de som ikke kjenner meg særlig godt...
Det er en glede å kunne gi sånt til andre. En glede å kunne se at de da prissetter det de har ennå litt mer.
Takk for at dere gir, for det gjør at jeg vil gi ennå mer..
Stille tårer gjemt bak latter"Jeg skjønner at du helst vil le av dette i steden for å grine" sier legen. "Og jeg kunne så inderlig ønske at det ikke var dette jeg skulle si, trodde virkelig dette skule bli en lett omgang" mens pasienten får ett klapp på skulderen av legen."det er da ikke din skyld at det går feil vei, for vi vet begge hva vei dette bærer, ingen grunn til å ikke si det" sier pasienten. "og det er da hvertfall ikke din feil, og ikke min heller".Bak den lave latteren til pasienten renner det en tåre nedover kinnet. Legene vet ikke helt hva som skal gjøres, hva medisin som kan hjelpe. Kroppen til pasienten er resistens mot antibiotikaene som står på prøvearket. Det skulle helst ikke være behov for å gjøre noe før uti september. På den tiden som har gått siden sist runde i juli har ikke kroppen reparert seg selv, den har heller prøvet å finne ut hvor lang tid det tok til neste infeksjon tok overhånd....Hvis jeg bare kunne fortalt dere at dette var en bit av en novelle....
Dessverre har infeksjonen jeg hadde i juli blusset opp igjen. Den har vel aldri vært borte. CRP er på full fart opp, lungene er tette. Og denne gangen har også O2 metningen falt under minimal belastning til 85% (vi snakker om å gå 20 meter seeeiint). Om jeg er sliten? hva du tror?
Hva gjøres nå? Det står R bak alle valg av antibiotika fra sist resistens bestemmelse. Det betyr at jeg er resistens mot de. Eller hvertfall bakteriene mine. De skal sjekke opp i flere prøver fra alle bakteriene fra sist runde, så får jeg svar i morra.. Og det blir vel en ny omgang med antibiotika. Og som legen sa: "det holder nok ikke at du knasker i deg noe hjemme denne gangen heller". Så da satser jeg på ny runde på sykehuset fra i morra eller overimorra...
Stille tårer gjemt bak latter...
15. august
Tja, hva skal en si?Da kan man vel si at det går feil vei. Har nå prøvd å si til meg selv at den infeksjonen jeg hadde i juli var over, men da juger jeg godt.. Man kan vel si; joda jeg er da bedre enn da jeg lå på sykehuset, men ikke mere heller... I dag snakket jeg med lege (noe jeg sikkert skulle gjort for noen dager siden) og vi ble enige om at dette var da ikke bra. Han ville legge meg inn med en gang å ta prøver, men det er ikke noe annet de kan gjøre enn å ta prøver, så jeg tok heller prøvene og koser meg som best jeg kan hjemme med mannen som har ferie. Så får jeg ta turen inn til sykehuset i morra for røntgen og samtale med lege om at vi ikke helt vet hva vi skal gjøre... Veldig bra! *ler*. Så får vi ta det vidrer derfra. Er ikke sengeliggende, men det er jaggu ikke langt unna. Og når matlysten forsvinner, ja det er ett svært dårlig tegn.
Det jeg da prøver på nå er å legge fra meg hele CF en her inne på sia mi, og bare tar den frem når jeg må. Og så blir det å karre seg frem til september der en skal lage en slagplan videre på cf senteret håper jeg. Og det hadde vært utrolig deilig å kunne klare seg uten antibiotika frem til da... Men vi får se...
14. august
Ikke bare dårlige nyheter..Sigbjørn og jeg har 3 års bryllups dag i dag. Selv om vi ikke fikk feiret den med å starte ferien som planlagt, så betyr ikke det at vi ikke har markert den..
Vi ryddet en krok i stua (holder på å pusse opp nå, så det er noe alle veier) tente lys og koste oss med fondy og film. Og ble enige om at vi bare må gjøre det beste ut av sitvasjonen sånn som den er, selv om det ikke er sånn vi hadde tenkt det. Ble riktig så koselig i kveld.
Og min mann er bare helt super. I dag har Trico (hesten) vært til dyrlegen. Det er en 10 min leietur opp til den fra stallen. Og i dag var det Sigbjørn som tok turen med hesten da jeg ikke kunne selv. Sigbjørn er ikke noen hestekar, og gjør vel helst minst mulig med Trico, men i dag tok han villig turen sammen med min glade og snille hest. Tror Trico var lykkelig fornøyd over å kunne få lov å gjøre litt som han ville der han gikk med Sigbjørn. Fikk noen fine bilder av de sammen, men får ikke til å laste de opp pga forandringer på siden her.. Får jobbe mer med det en annen dag.
Så alt i alt har det vært noen fine øyeblikk i dag også. Er som regel det hver dag, det gjels bare å finne dem..
Utsettelse igjen?Tja. Hva skal man si? Skulle jo egentlig reist mot Sverige i dag, men det er stadig noe som dukker opp..
I natt dukket det opp en vondt plaura. Det kjentes egentlig ut som om noen holdt på å kutte ut høyre lunge med en kniv. Det er ikke godt! Alle som har hatt vondt i plaura, bristet ett ribben kan skrive under på det... Og det har egentlig bare fortsatt og blitt verre. Begynner nå å ta med seg venstre lunge også. Godt det finnes smertelindring så det er mulig å puste.. Så får vi se tid vi får reist på no ferie...
Er utrolig lei av alt som kommer i veien for en liten ferie tur. Kan jeg ikke bare få ei uke?
Noen som vil bytte lunger for en ukes tid så vi hvertfall kan få ei uke uten at det hele tiden skjer noe?
12. august
Tittelen er obligatorisk!Tenkte jeg skulle skrive noen ord, men ikke klarer jeg å finne på noen overskrift, og ikke vet jeg helt hva jeg skal skrive om.. Er litt nedi en dalbunn hvis dere forstår..
Vi lager litt endringer i reiseplanene som skulle vært til uka. Har litt smårusk som kommer i veien til stadighet, så da er det bare å endre strategi.. I steden for lengre tur til Frankriket, tar vi en litt kortere tur til Sverige, Danmark og hjem.. Litt kortere skulle det nå skje noe. Er rett og slett litt bekymret som jeg skrev i sist innlegg. Og det avtar ikke. I tillegg så kan jeg jo nevne at jeg nesten ikke har sovet en hel natt siden jeg kom hjem fra sykehuset. Er oppe 2-4 ganger om natta og må hoste og puste. Ja det høres helt vilt ut å måtte opp for å puste, men sånn er det nå en gang. Alle målinger jeg har gjort (blitt noen av de i det siste) viser at jeg får nok O2 om natta, men det hjelper meg ikke så mye når jeg våkner av å ikke få nok luft...
Og når jeg klarte å stable meg til å dra i stallen i dag så fikk jeg bare høre at jeg så sliten ut. Og jeg som ikke har gjort noe annet enn å stort sett sitte på rompa og se andre gjøre en hel haug de siste dagene.. Må bare innrømme at jeg blir litt missunnelig, selv på de som har hatt de verst jobbene. Verst var det i går å sitte å se andre ri/gå for undervisning som jeg selv skulle vært med på. Men det skal dog nevnes at det ikke var pga at jeg var sliten jeg ikke var med, det var mer fordi Trico (hesten) har vondt i ett ben. Det skal behandles til tirsdag, så da håper jeg det er i orden om ett par ukers tid eller mer..
6. august
Det går opp og ned...Prøver å planlegge en biltur nedover i Europa som har avgang om en ukes tid. Men jeg kjenner at jeg er litt redd for å skulle slite meg ut. Litt usikker på om jeg er kommet nok på bena til å klare en lengre tur selv om vi selv bestemmer ruten. Ofte så vil man jo gjerne få med seg alt når en er ute å reiser. Tidligere har jeg også hatt det sånn at jeg tar med den og den antibiotikaen i tilfelle det skulle komme en infeksjon snikende. Men nå var ikke det så lett nei, er begrensa av hva jeg kan ta nå, og de som er gir mye ekstra på mine skuldre i form av bivirkninger.. Nå høres det nesten ut som om jeg planlegger å bli syk på tur, men akkurat nå er jeg nok eller litt over forsiktig. I tillegg har jeg merket en stor forandring i lungene mine etter denne runden, er generelt mer tungpusten og øm i brystet. Kan det virkeig skje forandringer så fort?
Helt i begynnelsen av september skal jeg en tur til Ullevål. De må vist litt sterkere på banen når det gjelder min videre behandling i høst. Ikke for å være pessimistisk, men med denne sommeren, så har jeg nesten ikke lyst til å finne ut hva høsten og vinteren vil bringe meg.
Sånn som dette hopper tankene fra den ene dagen til den andre, og jeg blir gjerne i det moduset noen dager. Sist innlegg var jeg jo helt i himmelen på en rosa sky, mens nå er jeg mer i ett sort hull..
Er nok ikke lett å være rundt meg når det svinger som dette, men jeg klarer nesten ikke å gjøre så mye med det... Sorry
3. august
Deilig deilig...Energien kommer tilbake. Gleden kommer fra innerst inne. Og livet kjennes igjen ut som min velsignelse.
Tror ikke det går ann å forklare ett normalt menneske hvordan det kjennes ut når all energi bare forsvinner, og man ikke helt ser hvordan man skal finne tilbake til hverdagen igjen. Og ennå vanskligere tror jeg det er å forklare den gode følelsen av livsglede som bare kommer fra dypet av en selv etter en sånn runde som jeg har hatt nå.
Min selvtillit og selvinnsikt er gull verdt, og det er den som gir meg den utrolige livsgleden jeg kan sitte å kjenne krible i hele kroppen...
Venner som gir av sine gleder så jeg kan lage de til noe som kan glede meg. Det er en egenskap jeg setter utrolig pris på! Men den egenskapen kommer ikke av seg selv. Man må lære å se tingene fra riktig stå sted. Og det er en selv som bestemmer hvordan ting skal virke inn.
Om en uke skal Epona og Sørlandsparken rideklubb arrangere NM. Jeg skal vel knapt gjøre noe dugnad. Vanligvis pleier jeg å gjøre det jeg kan, men nå vil jeg være litt forsiktig. Har ennå litt krefter som må komme tilbake.. Jeg kunne valgt å sette meg ned å være lei meg for at jeg ikke kan gjøre noe særlig dugnad, eller jeg kan gjøre som jeg gjør; glede meg over ett vanvittig arrangemang som mange er med på å arrangere. Glede meg over den innsatsen som mange gjør for å få det i havn, og selv være en av publikum denne gangen, og glede meg over at jeg kan være tilstede og kjenne på livet på stedet.
Ikke undervurder tankens kraft dere...
2. august
Tur i stallen i dag...I dag har jeg vært en tur i stallen. Saken er det at jeg nesten ikke har vært i stallen siden jeg ble syk. Hadde en liten tur hvor jeg faktisk satt på Trico den dagen jeg kom hjem fra sykehuset, men det var mer viljen en noe annet som var i stallen da.. Og det spørs hvor lurt det var.
Men i dag har jeg vært der og sett forrytteren ri Trico på time, og snakket litt med han (Trico). Som forrytteren sier så er det ikke tvil om hvem Trico helst vil være sammen med, for da ho var ferdig ville han bare rett hen til dit jeg satt på tribunen å gi meg oppmerksomhet. Og når jeg kom inn på ridebanen, så merker jeg at det er kun meg han "ser" på til tross for annen rytter på ryggen.
Vanligvis når jeg sitter å ser på noen ri min hest, så omtrent dør jeg bare etter å ta "deres" plass i salen. Men i dag var det faktisk sånn at hele timen måtte gå før jeg fikk lyst til å opp å sitte på han... Ikke fordi jeg ikke vil ri, men fordi jeg rett og slett er så sliten at bare tanken på å ri gjør meg sliten..
Men turen i stallen vekket lysten til å "komme i gang igjen" både med hest og ridning og andre ting. Og det var en deilig følelse å bare kjenne lysten komme tilbake, for den har vært helt borte de siste ukene.... Og det er litt skremmelt..
Nå må jeg bare prøve å finne ting som er morsomme og greie å gjøre hver dag, sånn at jeg får litt gang i denne skrotten igjen. Til helga satser jeg på å sitte på Trico en av dagene, og så får vi se hva uka bringer. Skal også i gang med manuell terapi igjen, da ryggen virkelig ikke har det noe godt, og fysioterapauten på Ullevål sa jeg drev rovdrift med den.. Det er ikke særlig lurt...
Ellers hadde jeg god hjelp av lillesøster Karen i går som var her å rydda hele leiligheten. Utrolig deilig. TUSEN TAKK!!!
Så er det Ellen på 2 år. Det å fange en toåring i ett stille sekund på julaften er noe man godt kan se langt etter. Og de gangene hun satt stille, da var gjerne ansiktet begravet i en eller annen gave... Ellen har en fantastisk mamma som lar meg få lov å passe Ellen just når det passer meg omtrent. Og siden jeg har hatt mye med Ellen å gjøre helt siden hun var helt liten, faller det ganske naturlig at Ellen er en natt oppe hos oss innimellom. Og hun har frem til nå oppført seg eksemplarisk, og det gjør jo at vi gjerne låner henne igjen og igjen hele tiden.
Men heller komme som små skvulp
