22. november
Gjør det beste ut av de situasjonen du er i..
Det er en kunst å gjøre det beste ut av den situasjonen man er i. En kunst man må lære. Etter mange år med å lære dette, vil jeg nesten påstå at jeg begynner å bli overmiddels god i dette. Kanksje gå så langt å si at jeg til en viss grad behersker denne kunsten. Noen ganger glemmer jeg hva jeg har lært, men når jeg bare husker det igjen, så er det vel få i min omgangskrets som mestrer det like bra..
Men for meg er det en måte å overleve på, en måte å kunne takle motgangen jeg møter. Motgang som til tider er så store og tunge at en skulle ikke tro at mine spinkle skuldre ville klare å bære de.. Men hvis man kan klare å snu noen som egentlig er negativt til noe positivt, ja da er man på god vei...
Det er mange jeg kunne tenkt meg å dele min kunnskap med, men det er kanskje kunnskap det ikke er så lett å lære vekk...?


21. november
Seiltur i vintersol
Min gode venninne Hanne har en kjæreste som driver med seiling. Jeg har siden i sommer ønsket å være med en tur utpå sjøen.
Egentlig hadde vi bestilt vind og fart og spenning. Men strålende sol og litt vind er vel så bra, når det er så hyggelige folk som dette...
Bjørnar, Tore og Trond eier sammen en båt, men vi var uti båten til foreldrene til Tore. Tykkerød heter den... Tusen takk for en herlig tur med ett så flott mannskap. Og god mat fikk vi også.
Takk for at du tok meg med Hanne *klem*
Det er forøvrig lagt ut noen bilder i fotoalbumet fra turen. Samme tittel som her.


18. november
Virker ikke lenger.
Har ikke orka å skrive noe, for da blir alt så ekte liksom.. Men på fredag så sluttet den (mini) kuren jeg startet opp for en god uke siden å virke. Så nå er infeksjonen på full fart inn i lungene. Men planen er å drøye neste kur til desember uansett. Klart, blir jeg kjempesyk så er det jo rett inn, men vi skal prøve å vente.. Må prøve å holde disse kurene til planen nå fremover..
Neste kur blir også med meronem og nebcina. Det gikk jo fint sist gang, så da går det nok fint en gang til. Men det er ett lite sjangsespill. Den som intet våger, intet vinner..


14. november
Antibiotika smerte...
Og der kom nervesmertene. Får ta det som ett tegn på at antibiotiken virker, og at jeg har gjort for mye i dag... (og nå prøver jeg hardt å ikke angre)...


13. november
4900 kroner og 2 prikker for en god dag.
Og det betaler jeg med glede, og jeg lar ikke det ødelegge en potensielt god dag

Dagen begynte med at jeg våknet og kjente at antibiotikaen faktisk virker. Noe jeg egentlig ikke hadde forventet, men selvfølgelig håpet på. Legen ble omtrent like glad som meg over dette, og da kan smerter være smerter så mye det bare vil.
Litt sent ute til manuellterapaut, og saken var gjort. Men hos manuellterapauten viste det seg at ryggen er bedre enn på lenge, og jeg har jo faktisk ikke hatt særlig vondt i ryggen i helga Betennelsen er på retur, og jeg kan nesten nyte massasjen (som pleier å være ren tortur)..
Turen bærer videre ut i stallen hvor min gode venn Trico venter. Han har hatt fri i helga, og har mye overskudd til overs. Slipper han løs i ridehallen, og vi løper rundt som best vi klarer. Det vil si at Trico står for løpingen, og jeg for latteren... Så finner jeg ut at jeg skal prøve en treningsmetode på hesten som jeg egentlig har lagt på hylla pga han ikke liker det, og jammenmeg går ikke dette også over all forventning

Så at denne gode dagen kostet meg noen kroner , nei det gjør ingen verdens ting. Hvem ville ikke gitt mye for en god dag? I min verden må de hvertfall passes på og ikke ødelegges av bagateller...


11. november
Verk verk verk
Det er ingen tvil om at disse greiene med leddene henger sammen med antibiotika hvertfall. Og dere er sikkert lei av å høre kverninga rundt det nå.. Det er bare det at det opptar meg sååå mye, for jeg vil så gjerne løse det...
Startet opp en "forsiktig" behandling med antibiotika på torsdag da jeg en stund hadde gått å hanglet litt. Og dagen etter ble verkingen, spessielt i leddene i hendene, verre. Nå kan jeg foreksempel bare glemme å i det hele tatt bøye venstre håndledd. Det gjør for vondt. Det samme med anklene. Og det selv om jeg får en høy dose med kortison. I morra skal jeg egentlig begynne å kutte ned på kortisonen, og da kan det bli spennende å se hva som skjer, hvis jeg fortsetter den planen. Man kan tydelig se hvilke ledd jeg har vondt i. De blir nemlig både varme og røde, og litt hovne. Om hevelsen hadde vært verre uten kortison det vites ikke, men godt mulig...

Dagens klagebøtte herfra, da de rundt sikkert er like lei av dette som meg (om ikke ennå mer da det gjør at jeg blir ennå mer handikappet) Møkkakropp!


10. november
Om ikke en perfekt dag...
Så kan kvelden hvertfall nærme seg...

Og man gjør det enkelt.
Handler inn kalvefilet, potete, litt krydderurter, salat, rømme og torosaus (amen for den).
Vel hjemme deles potetene raskt i båter, pensles med smør (som har iblandet timian, hvitløk, pepper, og fersk oregano). Og det godgjøres i ovnen i 30-40 minutter.
Rømmen raskes sammen med litt sitron, pepper, sukker og hvitløk. Og verdens beste (og enkleste dressing) er ett faktum.
Etter en kjapp(?) dusj stekes kalvefiletene hurtig på sterk varme, før de legges i en illfast form oppå ovene som det brenner i (rundt 70 grader). Og der ligger de å hviler til sausen er ferdig.
Ferdigsalaten sprites opp med litt paprika og ananas.
Alt serveres til en fin film sammen med den man har kjær.

Dette er oppskriften på en perfekt kveld. Hvertfall i dag.


7. november
La tårene renne
Det er så lite som skal til for å vippe meg av pinnen om dagen. Bare det at hesten har flytta boks blir teit. Ikke fordi det er så veldig dumt, men jeg tåler ikke å bli overrasket sånn plutselig. Helt dustete, og totalt unødvendig reagere. Men jeg kan ikke gjøre noe med det når jeg allerede har reagert.
Så er det inn for å se på en sprang time. Og huske for to år siden når jeg selv red på samme type time, hoppet like høye hinder, og red like lenge. Og nå orker jeg ikke ri mer. Og klarer nesten ikke å se andre ri hesten min. Og når noen bare spør hvordan det går med hesten eller med meg (gud forby) så bare renner tårene. For jeg vil så gjerne, jeg vil så utrolig gjerne. Bare litt. Bare bitte litte granne..

Jada, jeg skal glede meg over det jeg har, og det jeg kan. Men det går ikke å legge under en stol det jeg har mistet. Det er helt umulig. Og når man blir minnet om det hele tiden. Hva gjør man da?

Bare gi meg en: Perfect day


Og der startet det.
Nå har jeg nok en infeksjon. Men med en god del kortison innabords så holdes den nok litt skjult. Like godt, for vi skal prøve å holde datoen for når kuren skal være uten å fremskyve den. Og det er oppstart 3 desember... Men jeg er sliiiten, tett i pusten, og utrolig dårlig matlyst. Klare tegn på infeksjon. Stakkars mannen min som får kjørt seg om dagene. Er stort sett uhøflig gretten og sur. Og det ekte smilet sitter langt langt inne. Gjemt bak mengder av host og hark.

Hvis noen melder seg frivillig til å hjelpe med litt rydding en dag vil jeg være kjempe takknemlig. Huset ser ut som ett nedslagsfelt, og med en garasje som bør bli ferdig litt kjapt, flere prosjekter inne (vi sover i stua for tiden) så har ikke min mann overskudd til annet. Og jeg duger kun som underholdning... Skal vel være glad om jeg duger til det også... Jaja, man dør ikke av litt rot


5. november
Lungeblødning.
Tror nesten det er over ett år siden jeg hadde lungeblødning sist. Men nå fikk jeg en skikkelig en igjen i går. Lungeblødninger av den graden jeg har de er ikke sånn veldig skummelt eller farlig, men det gjør at det blir noen ekstra rolige dager med litt mindre drenasje. Og så blir jeg sliten av det. For min egen del tror jeg det er vel så mye psykisk som fysisk som utløser de. Men i går var det nok fysisk. Gjorde litt for mye i stallen og hjemme.
Får håpe det holder med den ene.


4. november
Sint
Sint
inni meg
urettferdig
skriker
hyler
roper
vær nå stille
sint


3. november
Bare si det..
Ting går ikke over, men det går litt lettere. Det går lettere når man har delt det med noen.
I dag går ting litt mer på skinner, sola titter litt lettere igjennom. Og skuldrene bærer ikke så tungt alene.
Takk.


1. november
Å være naken, gi av seg selv.
I dag har jeg brukt tid på å se igjennom bloggen min. Og noe av det som slår meg, er at jeg ikke har gitt av meg selv i det siste. Jeg har fortalt hva som skjer, men ikke hva det gjør med meg.. Det er en grunn til dette. Grunnen er at alvoret har "tatt" meg..

Hva jeg mener med det?

Følelsene ligger på utsiden, fremtiden er usikker. Svaret jeg venter fra Rikshospitalet i januar kommer stadig nærmere, og jeg får tankene nærmere og nærmere. Jeg stålsetter meg for et værste, og det værste er ikke aktuelt. Det kan bare ikke skje. Hvem skal bestemme om jeg skal få ha håp eller ikke. Ingen har lov til å ta vekk håpet til ei som bare er 26 år gammel..

Tankene om egen situasjon tar mye plass, men jeg håper kanskje jeg kan få brukt det til noe nyttig.

Jeg trenger fremdeles klapp på skuldra fremover... Dagene er tyngre enn noensinne...