Hyggelig å høre.

Jeg har vært ute fra sykehuset en tur. Først en tur hjem til mamma, søstre og tantunge for litt god mat. For så en liten tur i stallen for å se til hesten og snakke med folk. Det sliter meg helt ut og jeg er på nippen til å få feber nå. Det er alikevel hyggelig å høre fra pleieren når jeg kommer tilbake at jeg ser litt mindre sliten ut i dag enn det jeg var den andre kvelden jeg var ute. Og det er sant. Jeg er litt mindre sliten av turen ut. Litt mindre sliten lover godt for helgen. Men jeg tar meg disse dagene frem til neste mandag med å bare ta vare på meg selv. Eller, det at pleierene her tar vare på meg frem til mandag. Bare legge seg tilbake og ikke tenke på å måtte lage mat, maten blir servert. Ikke måtte passe på å vaske tøy, mannen leverer det. Ikke passe på å skifte på sengen, pleierene gjør det. Ikke måtte ta meg i nakken for å drenere meg, fysioterapauten gjør det. Måtte opp å gjøre en hel masse, jeg kan ta fri. Passe på at jeg tar medisiner hele tiden, pleierene passer på. Det er 12-14 dager med time out. En deilig time out bare for å komme ovenpå til en ny "kamp" i hverdagen mot infeksjoner. En kamp for små deilige øyeblikk med glede. Og henter man frem øyeblikkene, selv de minste små, så er det ganske mange fine øyeblikk. I steden for å irritere meg over at jeg ikke orker å være hjemme, så skal jeg heller tenke hvor heldig jeg er som kan ta en time out. Jeg tror at behandlingen har en god effekt av å gjøre det på denne måten. I tillegg blir alle på avdelingen godt kjent med meg, og det har mye å si de gangene jeg kommer inn og virkelig virkelig ikke er i form og må gi meg over i deres varetekt. Det er jo ikke vanskelig å gi seg over til noen som man kjenner og som kjenner mine rutiner for ting. Det er heller en veldig veldig stor trygghet.

Takk. Takk til alle som tar vare på meg.