Kveldsdrodling.

Først må jeg bare klage litt over at snøen virkelig laver (!!!!) ned. Fra før av ligger det vel en 20 cm på bakken. Det er mer enn nok. I tillegg reiser mannen bort i helga, så det passer dårlig at ikke han er her for å måke trappa. Blir liksom så mye arbeid på svogeren min.. *ler*..

Ellers har det vært en laber dag. Klarte å surre meg inn til manuellterapauten for å få litt sårt tiltrengt massasje. Siden jeg puster tyngre, hoster mer, så går det hardt utover de allerede overbelastede musklene i rygg og nakke. Fikk virkelig røsket opp i dem i dag, og nå i kveld er det greiere. Ikke godt, men ikke så vondt som det var i går. (Da var det pyton å gjøre det meste). Turen jeg hadde tenkt til Trico ble dessverre avlyst. Det var bare ikke krefter igjen til noe som helst. Nettene er tydelig tyngre nå, sover lite og sover alt for lett når jeg først sovner. Heldigvis klarer jeg noen timer på morraen da.

Det går trått med drenasjen. Tingene er så seigt og tungt neddi lungene, og ingenting vil sammarbeide. Mister litt motet av sånt, men vet jo at det er så viktig så viktig. Så jeg prøver å være flink.

Allikevel er det tankene som er verst. Følelsen av at det kjennes likt ut som da jeg gikk inn i en stille lungebetennelse i sommer. At jeg har stått på antibiotika i 4 uker kontinuerlig nå. At antibiotikaen ikke skal virke nok her hjemme. At jeg skal bli slått ut i lang tid. Det er tungt å tenke sånn hele tiden. Jeg prøver å legge det opp på hylla på sine rette plasser. Men det er ikke alltid like lett. Dessuten har jeg en tendens til å tyde signalene kroppen min gir riktig. Ikke ofte jeg har tatt feil. Dessverre.

Nei nei nei. På med positivtets hatten. Rist av alle ekle tanker. Legg bort det du ikke liker. Og ta heller en varm kopp kakao og nyt snøværet som du ikke trenger å ta stilling til..