På en måte lettere, men ikke bra.

Var liksom en liten bitteliten opptur til morraen i dag. Ikke så vondt, litt mindre sliten når jeg våknet. Men det varte ikke så lenge. De siste dagene har jeg "lagt på meg" 6 kg.. Oppsamling av vann i kroppen. Ikke synlig uttapå, men mulig har lagt seg rundt lungene. Har blitt mer og mer tungpusten og sliten i løpet av kvelden. Nå er pustefrekvensen på 40 i minuttet. Og det kjennes ut som om brystet er fullt av stein. Har fått vanndrivende, men det har ikke vært den helt store flommen ennå.. Mer tungpusten nå og det blir vel røntgen. Tror ikke veske er det jeg vil ha i lungeområdet akkurat nå. Nå sjekkes alt som går inn, og hva som går ut. Full kontroll på det hele. Det har vist noe med nyreverdier og litt sånt å gjøre. Vi vet jo at Bactrim ikke er en antibiotika som kroppen min liker for godt..

Har vært å hilst på Trico i dag også. Bare gitt han noen gulrøtter og sett han bli sluppet ut i skoleluftegård på kvelden. Der er det mat! NAM sier Trico da. Burde egentlig ha meg en tur ut til han i morgen også, men vet ikke om jeg klarer å finne krefter og mot til det to dager på rad. Men det hjelper ikke å ligge i senga, jo mer jeg ligger, jo vanskeligere blir det å komme i gang etterpå. Da er det bedre å gjøre litt og litt selv om jeg egentlig ikke orker å gjøre noenting. Trico har det fint der han er. Martine gjør en super jobb med å passe på han, og de ansatte gjør resten. Det er også noen som har stilt opp å ridd han litt innimellom. Sånn at han holdes i aktivitet. Han kjeder seg lett. Setter utrolig pris på at jeg bare kan "glemme" ansvaret med hele hesten, og heller nyte å dra ut å se han..

Takk til dere som stiller opp å drar meg ut. Katrine, Karen og foreldre er utrolig flinke til å stille opp som sjofører og kokker for å holde motet mitt oppe og dra meg ut. Litt alvor iblandet en god dose galgenhumor er heller ikke å forakte. Og ikke minst det at jeg bare får snakke, snakke og snakke. Nesten på repeat, men jeg kommer meg sakt men sikkert videre. Plutselig er jeg ute av "fasen". Det har også vært noe besøk, noe som er veldig hyggelig. Er litt for sliten til å orke å snakke i telefon, derfor blir det lite av det. (Det trodde jeg forøvrig ikke var fysisk mulig, sånn for dere som vet hvor glad jeg er i å snakke i telefon, blir en fin regning denne månden da).

Det er også til stor trøst når ene legen ringer meg fordi hun vil høre om jeg er bedre, og hvordan helgen har vært. Og fortelle litt hva som er planen videre samt hva vi gjør med veskeoppsamlingen. Ikke verst med visitt pr telefon altså. Siden de kjenner meg så godt, så er det ikke ofte jeg har så stort behov for at de skal se meg, ikke så lenge de hører på hva jeg sier. Å det å høre på hva jeg sier, det gjør legene her hos meg til sitt ytterste. Og når ikke de kan gi meg de svarene jeg ønsker, så er det hvertfall ikke deres feil. Selv om jeg reagerer sånn at de kanskje blir lei seg. Men så er det også greit å få tilbakemeldinger fra legen om at det er ok å stille spørsmål de ikke kan svare på, kanskje det er noe hjelp alikevel.. Sykepleierene er ett kapittel for seg selv. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Alt fra å si at det ikke er lett å si noe, til å gi et trøstende ord, eller ironiskgalgenhumoristisk svar. De er rett og slett fantastiske, og alle på sin måte.

Tja, ved å lese dette innlegget så tror jeg det går i retning bedre. Ikke fullt så navlebeskuende, samt at jeg ser hva jeg har. Det er det noen helt andre jeg kan takke for. Ja dere vet hvem dere er håper jeg.. Takk for villig deling av deres meninger og opplevelser og forståelser.