Ett hallo fra Meru.

I går ettermiddag annkom vi Meru hvor barnehjemmet og Katrine er. Etter litt mat og hvile bar det ned til guttene for å dele ut fotballsokker og fotball trøyer. Det var kjempepopulært. I dag har vi en hvile dag. Det har vært litt tett program og jeg trengte en dag til å komme meg på. Kjempegreit å da ha muligheten til å bare slenge rundt i en kjølig leilighet mens barn leker på utsiden, samt at vi har hushjelp som lager middag.

Har snakket med adminisrasjonen av barnehjemmet. Som forventet er det kun primærbehove ne som blir dekket til guttene. Dvs mat, vann, seng og skolegang. Maten består stort sett av kål og en greie laget av maismel. Også en form for grønnkål. Frukt er absolutt ikke med i budsjettet. De ble kjempeglad for å få frukt en gang i uken i ett år; det kunne nemlig forhindre sykdommer og sånt. Maten er veldig ensformig for dem. Men fra å ikke vite tid neste måltid kom til å nå ha tre faste måltider til dagen er det jo kjempebra. En helt ny tilværelse for guttene. Han ene hadde rømt fra sin far da han drepte sin kone (guttens mor).. Han er da 10 år.. Og det skjer stadigvekk.

Spurte hvorfor det var så stort behov for å hjelpe gutter og ikke jenter; det er fordi det nesten ikke er gatejenter... De steller hjemme eller selges til sex industrien. "Heldigvis" (?) begynner det nå å være flere gatejenter. . . . Drømmen til de her er å også starte ett barnehjem for jenter. JEg tror det kommer på ett eller annet tidspunkt.

Man blir veldig levende i Afrika. Alt blir så mye klarere på en måte. En merkelig opplevelse.

I morgen drar vi ut på safari. Så kommer vi nok mest sansynlig tilbake til Meru for å være her den siste tiden. Tror Sigbjørn også synes det vil være ok.

Etter å ha sponset frukt for ett år er det fremdeles en del penger igjen (1200 norske omtrent).. Disse kommer Katrine og jeg til å bruke til nyttige ting som kan gi noe til guttene på barnehjemmet. Noe som kan skape aktivitet, men også noe som kan gi dem lærdom. Det trengs. Vi har en plan.. Kommer tilbake til den!

Vel nede i Nairobi.

Etter 36 timers (!) reise kom vi frem til Nairobi tidlig tidlig i dag morges. Pga forsinket fly fikk vi en hel dag p[ flyplassen i London. Frister ikke til gjnetagelse. Noe som definitivt rister til gjentagelse er nok en tur ned her. Selv etter bare noen timer tror jeg trygt jeg kan si at dette kommer til aa bli helt topp!

Fra i morgen kommer det til aa gaa taalig i ett, og sjoforen som frakter rundt paa oss har en god plan tror jeg. Gleder meg til aa se hva Kenya bringer videre. Det er utrolig rart her. Alt er saa totalt anderledes. Paa baade godt og vondt.

Hvis jeg faar anledning kommer det litt oppdateringer, men jeg lover intet.

Hilsen fra det store utlandet.

Det meste er pakket.

Phu. Da er det meste pakket. Og da alt kom frem ender vi med å ha med 4 kollier på flyet.. 3 kollier fylt til randen med ting til guttene på barnehjemmet, samt en stor koffert med våre egne klær og sånn. Det har kommet inn rett over 5000 til guttene på barnehjemmet og jeg gleder meg til å se hva vi kan utrette med dem. Moro moro!
Heldigvis har jeg ei god venninne som kan roe meg ned og fortelle at dette gjør jeg jo uansett, så da kan jeg likså godt nyte det mens jeg gjør det. Helt riktig. Tusen takk!!

Nå kommer mannen med hamburger før han henter hestehenger og vi putter alt i bilen. Det blir bra. Så blir det en lang natt før vi er fremme på Gardemoen i morgen tidlig. Så en laaaang flyturfør vi annkommer Nairobi i morgen kveld rundt 21.00.

Jeg gleder meg. Hvis det blir mulig kommer det noen ord her på bloggen. Blir det ikke mulig, nei da koser jeg meg garantert max! Vi ses!

Kunne vært i bedre form.

Da har jeg fullført to døgn med astmadrypp. Formen skulle helst vært bedre, men det er den ikke. Så da må man reise med den formen man har. Så nå er det bare pakkingen som gjenstår. Det meste som skal være med til barnehjemmet er pakket. Det er enkelt. Mye verre med det som jeg å ha med. Medisiner er også enkelt. Tøy derimot, det er vanskelig det. Er livredd for å fryse, og med tempraturene som er her pakker jeg sikkert med mye mer enn nødvendig. Sa jeg at jeg var redd for å fryse?? Trenger man ull i Kenya? Ikke lett dette her nei.. Men det ordner seg nok. Vi har nok av plass tror jeg.. Bare jeg får begynt på dette her...

I dag tror jeg at jeg må svikte melkekuttet mitt. En siste varm kopp kakao om kvelden før vi reiser. Håper det blir en fin rolig dag med masse sommerfugler i magen i morgen.

Jeg gleder meg utrolig mye, og kan nesten ikke tro at etter denne vinteren så skal jeg faktisk klare å reise til Kenya. Helt utrolig!!!

Sånn ca Kenya planer..

Endelig begynner ting å gå seg til med reisen og sånn. Er ennå en del ting som må gjøres, men det går nok greit. Tiden går utrolig fort, og jeg håper bare jeg rekker alt. Planen for Kenya ser nå ca sånn ut:

Lørdag 25 april:
Ankommer Kenya klokka 20.55. Da blir vi plukket opp av Mouris som kjører oss til hotellet vi skal bo på. Det hotellet kan dere se mer om HER. Der har vi booket rom for 3 netter sånn at vi har litt tid på å komme oss etter en 11 timers lang flytur. I tillegg er dette i nærheten av Nairobi sånn at vi får se litt av denne byen også. Her håper jeg at jeg hvertfall skal få gitt en beskjed om at jeg er trygt nede og sånn. Ett så flott hotell må da ha ett internett tilgjengenlig.

Tirsdag 28 april:
Setter vi mest sansynlig nesa mot Masai Mara. Så spørs det hvor lenge vi blir der. Det vil avgjøre hele turen videre.

Så reiser vi mot Meru. Sansynligvis kommer vi til å ta en overnatting på veien for å ikke legge opp til for hard kjøring underveis. Kanksje dukker det opp noe langs veien vi til se nærmere på? Ellers så har jeg av en eller annen grunn veldig lyst til å besøke Nakuru og området deromkring. Vet ikke hvorfor, men den byen bare roper på meg.

Så bærer det til Meru og til barnehjemmet der Katrine er. Kanskje blir vi der en natt. Muligens fler. Sigbjørn har hvertfall veldig lyst til å være med å avlevere ett par ting eller fler. Så vi får se.

Etter det tror jeg ferden går inn i Meru nasjonalpark. Der kan det se ut som om vi blir noen flere netter. Vi får se. Muligens får vi lyst til å reise å se på noe annet. Åpent for det meste.

7 mai er vi tilbake hos Katrine. Så blir det å overnatte ei natt sammen der før jeg sender Sigbjørn i retur til Norge på egenhånd 8 mai. Får håpe han ikke går seg bort på Heatrow når han skal finne frem der. Katrine og jeg kommer også til å være så lure at vi sender sterke mannen hjem med mest mulig baggasje. Vi vil ha minst mulig å dra på når vi skal hjem.

8 mai til 14 mai tilbringes på barnehjemmet i Meru. Det blir spennende dager med å se en litt annen hverdag til en helt annen kultur. Hvordan drives ett barnehjem i Kenya. Hvordan har de det. Likheter og forskjeller mm. Spennende. Og ikke minst blir det veldig moro å møte det Kenyanske kjøkkenet til hverdags.

Rart jeg gleder meg?? Hvor mye tilgang det blir på nett aner jeg ikke. Men tror ikke det blir så alt for mye. Kommer til å skrive reisedagbok, så får vi se om ikke den kommer ut her i etterkant eller noe. Litt drypp kommer når det blir annleding. Og hvertfall bilder!!

Astmadrypp i god gang

Da har jeg allerede gjennomført ett døgn med astmadrypp. Og det ble bestemt i dag at vi kjører ett døgn til. Det har hjulpet litt, men vil nok merke det ennå mer etter ett døgn til. Så er det bare full fart frem til vi skal reise. Det kommer i en rasende fart nå. Det meste er i boks nå, og det skal bare pakkes noen saker samt en tur innom apoteket. Utrolig spennende.

Tok røntgen i går, og siden det ikke ble nevt i dag er det nok helt ok. Blodprøver ble også tatt i dag, men siden matlyste er der regner jeg med at de også er fine. Hvis ikke får de holde det for seg selv.. *ler*.. Har også avtalt hva vi skal gjøre videre når jeg kommer hjem. Det er plass til meg dagen jeg kommer hjem hvis det er behov for det. Jeg håper varmen der nede gir lungene ett løft. Så nå er det bare å legge hode mot puta og la andre ordne resten. Jeg er mer eller mindre fastlåst til sengen. Sikkert like lurt sånn rett før en lang reise.

Har jeg sagt at jeg gleder meg???? Sjoføren vi har hyret der nede har laget ett flott opplegg. Men allermest gleder jeg meg til uken på barnehjemmet. Alt blir anderledes, men akkurat den biten blir noe helt unikt. Det gir lys til tankene mine, og mot til fremtiden.

Å ikke orke mer.

Noen ganger så tenker jeg at nå er det bare nok. Jeg vil ikke mer. Stopp. La meg få fred. Gå bort. Man føler man suger all positiv energi ut av alt og alle og etterlater ett stort tomt kaldt sted hvor ingen ønsker å være. Det stedet som man etterlater må man så selv være i. Hele tiden. Uten fred. Uten stopp. Man føler seg selv som noe enormt, noe stort, noe tungt, noe vanskelig, og at andre rundt også føler det. At man er så mye at ingen andre vil være nær deg. At verdenen i sitt eget vakum er blitt så stort at det favner alle som kommer i nærheten. Derfor skremmer man dem vekk. På den ene eller andre måten. Folk er lettskremte. Man må bare vite hva som skremmer. De eneste man ikke klarer å skremme er de som er ærlige og trofaste. Trofaste i sin hengivenhet og ærlighet. Som ett barn eller ett dyr. De lar seg skremme, men kommer alltid igjen. Da er man også hengiven og ærlig tilbake. Så lett. Så vanskelig.

Å bli borte i seg selv.

Det er ikke meg du ser, det er ikke jeg som er uttapå. Bildet er falskt og viser ikke sannheten. Hvem vil egentlig tåle sannheten? Vil jeg tåle sannheten selv?
Ærlighet er vanskelig. Ærlighet om seg selv er ennå vanskligere.

Fantastisk sykehus.

Formen har ikke vært helt på topp de siste dagene. Når jeg nå skal til Kenya så trenger jeg at formen er på topp. Jeg tror (og håper) at det "bare" er ett astma annfall som setter meg litt ut. Og derfor ringte jeg sykehuset i dag for å høre om vi kunne prøve med ett astmadrypp før eg reiser. Regnet egentlig med at jeg måtte vente til onsdag eller torsdag for å få til noe, men neida. Bare kom rett inn i morgen klokka ni du. Så vil de også sjekke at jeg ikke har en kommende infeksjon eller at det er noe annet som setter meg ut akkurat nå. Det hadde nemlig ikke passet så veldig bra.

Tidligere har jeg måtte ha 1-2 døgn med behandling for full effekt, eller 3 dag behandlinger for full effekt. Definitivt er det best med kontinuerlig behandling, så da går vi for det nå. Det kan være greit å ha noen dager å gå på i tilfelle det ikke helt går som vi håper.

Kryss noen fingre da! :)

Hva skal guttene på barnehjemmet få?

Jeg hadde ett håp om å samle inn 2000 kroner til barnehjemmet i Kenya. Akkurat nå står kontoen som jeg har satt opp med 3600 kroner... WOW!!! Det er kjempebra! Tusen takk til alle som har bidratt!

Var å snakket med han som er ansvarlig for barnehjemmet i dag. Innimellom alt det andre kom jeg også til å nevne at jeg prøvde å få inn litt penger. Derfor lurte jeg på hva han ville at noe sånt skulle gå til. FRUKT! Frukt er dyrt der nede i forhold til hva man tjener, så det er ikke noe de kan tilby barna på barnehjemmet fast. Å gi de 21 guttene frukt en gang i uka vil koste omtrent 100 kroner pr gang. Det vil si at hvis guttene skal ha frukt en gang i uka i ett år så må det omtrent 5000 kroner til. Mi venninne hadde vært med på å gi guttene frukt der nede, og da var det flere som aldri hadde smakt epler. De hadde vært i ekstase.

Hva tror dere?
(Ingenting er avgjort ennå) :)

Mange tanker.

Det har vært utrolig mye tid til å tenke i 2009. En del av dagene har jeg ikke en gang vært i stand til å tenke pga infekjsoner. De har vært utrolig tøffe. Tøffere enn jeg kan huske noen gang. Tenkte jeg skulle dele noen av tankene sånn at jeg får lagt de opp på rett hylle. De må plasseres bort.

Det med valg av antibiotika har vært vanskelig lenge. Må nesten le. Kan ennå huske den dagen legen sa at de hadde ett antibiotika som het Meronem. Grunnen til at det kom opp var fordi jeg hadde fått mitt første resistens mønster som viste resistens mot en av de antibiotikaene jeg pleide å få. Uviten som jeg var ble jeg selvfølgelig bekymret. Og som "trøst" ble Meronem lagt opp som ett eksempel på en av de mest bredspektra antibiotikaene som fantes (bredspektra=dreper mest mulig). Dagen da Meronem så ble satt på behandlingslisten var jeg litt mindre uviten, og viste litt mer om hvordan antibiotika også kunne virke i lag.. Dog ble jeg alikvel litt bekymret over at vi hadde begynt på reserve antibiotikaen... Det er nå 4-5 år siden nå.. I vinter har det vært tøft. Infeksjoner og kurer som ikke har virket som de pleier. Allikevel er jeg i relativt god form, men tydelig redusert i forhold til hva jeg makter. Fått beskjed om å reise hjem å leve ett stille og rolig liv. Så inn og ut av sykehuset. Kurer som ikke virker. Bytte av antibiotika. Så tas Meronem også ut av behandlingen, reserve antibiotikaen.. Ny kur med nye (og gamle) antibiotikaer som virker knallbra der og da. Dessverre kjennes det ikke ut som om det varer. Og hvor lang tid vil det ta før bakteriene blir resistente mot disse også? Den ene typen er kjent for at man blir fort resistent. Skremmende. Jeg sitter å kjenner at jeg er livredd for å bli syk. Å få infeksjon med høy CRP, og lunger som puster som blåsebelger. Igjen å kjenne på følelsen av at antibiotikaen ikke virker har jeg heller ikke lyst til. Eller lange dager på sykehuset. Eller ennå verre: at jeg ikke registrerer at dagene går på sykehuset. Det har vært litt for mange av dem også.. Å bare være fornøyd med å ligge på strekk. Ikke meg, ikke meg i det hele tatt!!

Jeg er sånn som reiser til Kenya fordi jeg har lyst. Eller som blir med på en kjøretur for å være sammen med ei venninne. Ha en ridetime selv om jeg ikke orker, eller kjører langt for å treffe folk jeg aldri har møtt før. Takke ja til fjelltur på dagen, og be om "trygg"rafting fordi adrealin er gøy. Få noen til å sale opp hesten 14 dager etter ribbensbrist for en tur, eller en jentekveld med god mat. Servere for 50 gjester med vår kjære kokk, eller lære tantungen å oppdra hunden. Og dette vil jeg helst gjøre med energi og overskudd. Sånn at det bobler helt i fra magen.

Nå blir det gjort stille og rolig. Med bare en liten gnist av entusiasme. Gnisten er fra den store gleden inni meg, som ikke kommer ut..

Jeg er ikke den jeg er blitt utad. Jeg er fremdeles den jeg var. Dessverre er det ting utenfor min styrelse som setter mine begrensninger. Begrensninger jeg ikke liker, men som jeg må håndtere.

17 dager siden.

Det er bare 17 dager siden jeg bristet 3 ribben. Det sier seg selv at ting kanskje ikke er helt i orden neddi der ennå. Kjenner jeg etter (det lærer man seg nemlig å la hver å gjøre når man er lungesyk) så stikker det ganske kraftig innimellom, og hosting er ennå ikke helt greit. Dessuten vet jeg at lungene mine har en kraftig tendens til å bli svært astmatiske når de blir utsatt for en traume. Husker ennå da jeg lå 10 dager på sykehuset med ett astma anfall etter at jeg hadde vært i narkose og blitt intubert (lungene likte det SVÆRT dårlig). Derfor må jeg heller prøve å få kontroll på astma tendendensene nå. Håpet jeg skulle klare det på egen hånd, men det kan hende jeg må ha litt hjelp. Heldigvis har jeg hatt utrolig god nytte av astmadrypp tidligere, så jeg håper at sykehuset vil være enig at det er verdt ett forsøk nå før jeg reiser. Av erfaring vet jeg også at det vil gi en booster til lungen, noe som ikke vil være så dumt akkurat nå.

Jeg er utrolig sliten. Men det er ikke rart så mye krefter som jeg bruker på å både hoste og puste akkurat nå. Og jeg håper og tror at det er pga ribbensbristene og ikke andre greier. Andre greier er så mye mer alvorlig enn ribbensbrist. (Som bare er fryktelig veldig vondt).

Bilen er parkert halveis til byen..

... eller egentlig er det halveis på veien hjem.
For første gang har jeg måtte sette fra meg bilen og erkjenne at jeg ikke orket å kjøre hele veien hjem.

*tungt*

Å senke sine krav.

I dag har vi vært å sett en flott film på kino. En film jeg har gledet meg til å se på lerret da jeg har lest bøkene. Og nå kan jeg nesten ikke vente på de siste. Må de bare komme fort.

Men noe overskygger den fine turen. Trappene opp i kinosalen. Det er over ett år siden jeg har vært på kino. Og jeg kan ikke minnes at jeg sto i bunnen av de første trappene da og så på det som uoppnålig å komme opp. Ei heller kan jeg minnes at når jeg kom opp til "scene kanten" at jeg måtte ha en lengre pause for å komme meg. Heller ikke at rad 13 kjennes ut til å være bakerst i salen på toppen av alle trappene. Eller at veien inn til sete 20 virket uhorvelig lang etter alle trappene..

Filmen var utrolig god. Tror ikke jeg har vært igjennom hele følelsesregisteret på 2,5 time siden jeg så Ringenes Herre..

Men trappene var lengre.. Nests gang skal vi be om å få sitte på første rad. Det var vi begge enige om..

(Noen som gjetter hva film vi så forresten?)

Tomt

tomt for energi
tomt for luft
tomt for aktivitet
tomt for søvn
tomt

Lettet.

Når ting endelig går riktig veien for noen. Det er veldig greit. Selv om det ikke gjelder enn selv, men andre i nær familie.

Vondter i retur.

Endelig kjennes det ut som om ribbens brist vondtene er i retur. Ved å holde meg helt i ro har jeg klart meg uten smertelindring i dag. Kan til og med hoste og kremte litt forsiktig uten at det tar helt av. Deilig! Har også kunnet tøye litt på venstre armen uten stikking i brystet. Litt stivt er det blitt i løpet av de dagene som er gått, men det er jo ingenting i forhold til hva som kunne skjedd. Hvis det fortsetter med bedring som dette er jeg i gang med Trico i løpet av uka. Allerhelst på torsdag sånn at jeg får på vogna på fredag. Tror det krever litt ekstra mot den første gangen etter det jeg har vært igjennom. Men nå er nå Trico en mer veltrent hest en mange andre da. Og er det noe som sitter, ja så er det grunntreningen.

Blir litt skremmende å se hvordan lungene har taklet denne utfordringen. Det er merkbart tettere neddi der enn før uhellet. Til tross for smertelindring har ikke drenasjen vært helt optimal de siste dagene. Det er ikke helt bra. Men sånn er det nå bare. Skal fortsette å ta det med ro litt til. Ikke de helt store utskeielsene, men litt hesting må til. :)

Joggesko. En selvfølge?

Jeg ser på det å eie ett par joggesko når man er i alder 10 til 16 som den største selvfølge i verden. I den perioden har det sikkert vært mer enn 1 par i året også pga vekst hos meg.

Min venninne, som er i Kenya, var på handletur her en dag. For å handle joggesko til 13 stykk gutter på barnehjemmet som ikke hadde. Joggeskoene til sammen kostet rundt 3000 shilling, noe som tilvarer omtrent 300 kroner. Tenk hvor mange joggesko man kan handle der nede for ett par joggesko her i Norge.. Allikevel hadde ikke flertallet av guttene på barnehjemmet ett par joggesko. De vokser der nede også. Og vil stadig trenge nye joggesko og andre ting..

Hvis ikke du har lest det ennå så pass på å få lest det jeg har skrevet i venstre side av bloggen min. Hjelp meg å hjelpe disse barna!

Sliten men nøgd.

4 dager hyttetur tar på til og med uten ribbensbrist så det er ikke rart jeg er sliten. Har vært noen utrolig hyggelige dager sammen med svigerfamilien og alle mine 3 tantunger. Utrolig moro at de to tullene fra vær sin side (ei fra Sigbjørns familie og ei fra min side) fant tonen. Lynivået har til tider vært uoverkommelig, men velkomment allikevel.

Pga ribbensbristet har jeg stor sett sittet inne i en god stol. I går var jeg med på grilltur og påskehareegg jakt, og det var i grunnen nok for min del. Kvelden endte med feber og frostrier.

Man får mye tid til å tenke når man sitter sånn i en stol. Og akkurat nå dreier tankene seg stort sett om Kenya og det vi forhåpentligvis vil få oppleve der. Venninna mi som er der nede har endelig fått nett tilgang, så nå drypper det også inn en mail i ny og ne. Og med de små smakebitene som kommer kjenner jeg at det nok kommer til å bli nok av perspektiv å få. Noe av perspektivene mine håper jeg vil dryppe på dere i løpet av de neste dagene. Må bare få tatt igjen litt søvn. Den stolen jeg har sittet å tenkt i på dag tid er nemlig også den jeg har sovet i på nattestid. Ribbene har værket sånn at det ikke har vært mulig å legge seg ned før i går, og da tror jeg det var en natt for tidlig gitt.. Det skal sies; det var en utrolig god stol å sittesove i!

God påske!

Er her ennå:)

Ribbensbristene er her også. Og de er FRYKTELIG vonde. I natt måtte jeg sitte i en stol å sove, men det gikk greit det. Sov værtfall litt mer enn de andre nettene.

Ellers er vi på Dahlebu, hytta vår i Telemark. Hele svigerfamilien min har stått på i 6 år (!) for å få ei fantastisk hytte ferdig. Det er de siste 3 årene at byggingen har vært aktivt, og alt har vært med dugnad hvor hele familien har vært aktiv (til og med jeg har malt noen bord). Nå sitter vi her hele 12 stykker og 3 hunder. Det er helt fantastisk.

Når jeg får litt bedre dekning på nett kommer jeg sterkere tilbake. (Mobilt bredbånd med begrenset mobildekning setter sine begrensninger for hvor mye man er på nett, selv med vonde ribben) *ler*.. hehe

Er her ennå:)

Kenya Barnehjelp.

"Barnearbeidet startet med gatebarna i Meru. Barna har fått mat, klær og medisinsk hjelp, men de sover på gata. De har alle en tragisk bakgrunn som følge av aids, alkohol i hjemmene, brutal behandling, sult og mangel på kjærlighet og omsorg. "

Stykket er hentet fra Kenya barnehjelp. Det er der jeg skal tilbringe en uke etter å ha vært på ferie med min mann. Opprinnelig er det min venninne som skal ned å jobbe på barnehjemmet i 6 uker, mens jeg bare skal ned å "inspisere og motivere"..

Alle trenger å få ting satt i perspektiv. Se at virkeligheten er ofte noe helt annet for andre enn det det er for deg. I Norge er vi veldig heldige, også vi som er veldig syke. Og noen ganger trenger man å bli minnet på det. Jeg også.

Det er ikke så veldig mye jeg kan gjøre for barna nede i Kenya rent fysisk. Men det jeg kan er å videreformidle behovet deres. Samt kanskje (med deres hjelp) bidra med noe økonomisk hjelp.

Barnehjemmet er ett hjem for gutter. De har ett fotballmål, men det er stort sett det. Ville det ikke vært flott om vi sammen kunne fått til noe mer som aktiviserer de der nede. Mat og husly er viktig, men det er også muligheten til å gjøre forskjellige aktiviteter. Ofte er det ikke så mye som skal til for å gjøre ting bedre, men selv de minste ting koster penger. Det som er best av alt er at det er ikke så mye som skal til. En månedslønn der nede er på ca 300 kroner, så selv med lite kommer man noen vei.

Hjelp meg med å hjelpe noen som virkelig trenger det.

Ingen beløp er for små, ei heller for store.

Konto: 3000 23 17113

Skal fortsette som "vill og gal".

Jeg har alltid gått mine egne veier. Og sannelig har de ikke ført frem også. Har utfordret meg selv på områder der friske folk bare ville såvidt tenkt tanken, jeg har kjempet meg frem mot "umulige" mål. Og jeg har klart ting som for andre har vært uoppnåelig. Noen ganger har det kostet mye. Og innimellom har det smakt mer vondt enn godt. Men i det store og hele er det det som drar meg fremover. Som gir meg mot, som gir meg livsglede.

Egentlig er jeg en ekstremsport utøver. Men ekstremsporten gjøres på det nivået som jeg er på, eller allerhelst litt over. Sier aldri nei til en utfordring. Og konkurerer gjerne mot andre, men mest med meg selv. Setter hovedmål og delmål. Og kan gjerne endre de underveis hvis det er påkrevd. Men jevnt over har jeg alltid ALLTID nådd hovedmålene mine, om kanskje på andre måter enn frisk folk.

Dette vil jeg fortsette med. Dette skal jeg forstette å gjøre til det ikke fungerer mer, og selv da skal jeg gjøre det. Jeg er ikke den som gir opp eller gjør ting lettere for meg selv. Aldri. For gleden av å mestre er like stor når det man mestrer har krevet arbeid fra den som mestrer.

Jeg er en mester. En mester i å mestre! Så det så.

Alt settes på vent.

Jeg håper jeg får rett og legen feil. Og ferie på hytta og ikke på sykehus. Jeg er godt utstyrt!

Gretten!

Det er utrolig nydelig vær ute. Og jeg sitter inne å orker ikke gjøre noe. Ikke fordi at CFen gjør noe galt for en gangs skyld, men fordi jeg oppførte meg dumt og tankeløst.
Legen kunne i dag konstantere at jeg har brist i tre ribben, mulig brudd i ett. Det er vondt, men vondere skal det bli. Lungebløding i går gjør lungene supertette fordi jeg ikke har klart å få det opp på grunn av smertene. De prøver vi å gjøre noe med nå sånn at gugget kommer opp.
Rart jeg er gretten?

Så rart. Legen hadde jo rett jo..

Det blir jo bare verre dette herket. Legen hadde helt rett i sine spådommer *ler*.. Montro om hun har sett ribbensbrist tidligere? Nu vel, fremdeles ikke så mye å gjøre med det. Bortsett fra å gå fra dag til dag. Men det e r kjedlig når været er så flott ute. Og jeg må helst ligge på den ene siden for å avlaste den vonde siden på brystet. Ellers har jeg fått ett kne i regnbuens farger, en kul med regnbuens farger på leggen, en hevelse inni venstre håndflate som fører til nummenhet i ringfinger og lillefinger, det gjør også litt vondt. Bør kanskje sjekke det hvis det ikke blir bedre. Og en liten hjernerystelse. Skal vist ikke sitte så mye med dataen, men hva skal jeg ellers gjøre???

Turbo er strålende fornøyd med å få ligge mye i fanget da. Også har han skjønt at han ikke kan legge seg oppå magen som han pleier når vi ligger i sofaen. Søte raringen. Skikkelig kosevovse det der ja. Nå er det leggetid her også. Håper på en bedre dag i morgen, men forventer det ikke.. det skal vist bli verre de neste dagene sier de. Gid den som kunne la hver å hoste.. Eller i det hele tatt puste.. *ler høyt*..

Er det mulig???

Endelig har jeg en god periode. Også går jeg hen å legger meg mellom en hest og vogna den trekker og får brist eller brudd i 2 ribben i det vogna kjører over meg... Nei, det er absolutt ikke min hest vi snakker om.
Jaja, det å drive med hest er en risiko. Men det er nå typis at det skal skje meg da. Og kunne det nå ikke vært noe annet sted jeg fikk brist?? Feks i leggen der det andre hjulet trillet over..

Jeg føler meg overkjørt!

En flott dag!

For en utrolig flott dag! Sola skinner. Hesten har blitt trent. Jeg har vært noe ute. Og ting er egentlig veldig veldig greit i dag. Godt det kommer noen sånne dager som bare gir lys og næring til andre de andre. Minner som man gjemmer inni seg og tar frem ved behov.

Når det kommer lite på bloggen kan det bety to ting:
1. Jeg har det veldig veldig greit.
2. Jeg er ikke i stand til å skrive (altså har det veldig ugreit)..

Nå er vi definitivt inne i en 1 er periode. Håper det varer lenge lenge..