Terapihesten Trico.

Den siste uka har jeg priortert Trico forran alt. Fordi jeg trenger treningen han gir meg. Fordi jeg trenger motet han gir meg. Fordi jeg trenger trøsten han gir meg. Samtidig ser man tydelig at hesten blomstrer av å få min ene og alene oppmerksomhet. Mye mer glad og kontaktsøkende. Stoltere og ikke minst ennå penere.

Vi har ikke kjørt på lenge. Hele nyåret har det bare blitt en tur dann og vann. Det har ikke vært krefter til å drive med hesting. Men i dag var endelig været (om noe luftig) på min side. Trico blir penere og penere i pelsen for hver dag nå, så det er ikke så mye arbeid å gjøre han klar. Akkurat så mye at jeg kan klare det (og god trening), men så lite at jeg ikke blir helt sliten. Så er det bare å huke tak i den første og beste til å hjelpe med å sele på og spenne for. Ikke no problem. Trico oppførte seg som en god kjørehest skal og bør. Og sto greit til han var spent fast. Det var ikke helt uten nerver siden sist gang jeg satt i vognen før ulykken som endte med 3 bristne ribben. Trico ga klar beskjed om at han var klar for litt action. Ute på ridebanen viste han meg dette ved å danse noen steg, og late som om han var redd for vinden som smalt i ett party telt rett ved banen. Sånt finner vi oss ikke i, så det var bare å jobbe på.

Å kjøre hesten er nesten ikke slitsomt. Hvertfall ikke Trico som er så lydig som han er. Det er jo sånn jeg har laget han. Nesten ikke vekt i tømmen. Stemmekommandoer som sitter som støpt. Og hest som virkelig vil jobbe forran vogna.

Hesting er virkelig morsomt når man bare bestemmer seg for å gjøre det. Takk til alle dere som gjør mitt hestehold mulig. Det betyr forskjell mellom å være og ikke være. Drar meg ut når jeg helst vil ligge stille. Og gir en mening med selv det meningsløse. Takk!