Surrer rundt i hue mitt...

Og det ække akkevitt...

Næææ, det er heller de små grå som har alt for mye å jobbe med. Samtidig som det er alt for lite krefter å hente. Prøver liksom å tenke noe konstruktivt, å få til noe fornuftig, men akkurat nå (igjen *sukk*) så går ikke det. Hva skal skje neste uke? Hvor lenge blir jeg borte? Hva rekker de å gå igjennom? Hvordan vil status være etterpå? Klarer jeg dette så godt psykisk som jeg selv tror, eller er det dårskap å reise inn alene? Har jeg ordnet med det som er nødvendig? Og oppå der kommer tristheten over å ikke orke å gjøre så mye med dyrene mine som jeg vil... Trico har jeg ikke sett på 4 uker. Det er helt VILT til å være meg. Jeg kommer meg ALLTID ut i stallen, om så bare for å gi gulrøtter. Det har ikke vært sjangs i havet å få flytter mer rundt på meg enn det som er blitt gjort. Og nå er det ikke mer enn det som må gjøres som gjøres heller. Så derfor ble det satt høyt på prioriteringslisten å kjøpe julegave til mine to elste tantunger i dag. Og i morgen er det Trico og ett par venninner som settes først. Etter Sigbjørn da :-)

Jeg er sliten. Kroppen er sliten. Hodet er sliten. Alt er slitsomt. Men hva kan man forvente etter 2,5 uke på sykehuset totalt sengeliggende? Alt av muskler skriker når kvelden kommer, og det er deilig å bare legge seg ned for å sove. Sover relativt godt. Våkner noen ganger om natten for å få opp gørra fra lungene. Og har merkelige drømmer...