fredag 5. mars 2010

Kompromi.

Sitter på kjøkkenet hjemme i Finsland. Medisinen henger ned fra taket og drypper inn via veneporten. Jeg hadde egentlig et ørlite håp om at de ville skrive meg ut i dag. Og jeg la alle mine argumenter bak det å kunne få reise hjem etter fjorten dager på sykehuset. Kompromiet ble at jeg ikke ble skrevet ut, og at jeg fortsatte å ta iv medisiner gjennom hele helga. Så troppe opp på sykehuset mandags morgen for så å lage en plan videre. For formen er ikke god nok til å avslutte. Jeg vet det, men det hjelper dårlig med antibiotikaen når verdier i blodprøven igjen er stigende.

Det er kjedelig når prøvesvar ikke er som man ønsker og håper. Også vet man så inderlig godt at de ikke vil være sånn innerst inne. Kjenner jo kroppen og lungene så godt at jeg vet nårdet ikke er bra. Nå er det ikke bra. Det er ikke en gang halvdårlig. Bare helt dårlig. Jeg er lei av medisiner. Jeg er lei av sykehus. Og jeg er lei av dårlige lunger. De gjør det så tungt for meg nå, og med disse infeksjonene på toppen er det ikke særlig greit.

Men det er godt å være hjemme. Kunne selv hente ting man har lyst på. Slå ett slag på pianoet. Invitere hunder til lek og trening. Så er det bare hjemmesykepleien som ordner med medisiner morgen og kveld, og resten av dagen er bare min min min. Ja nesten, hvis vi ser bort fra ti inhalasjoner som skal gjøres i løpet av dagen. ;)

De siste to måndene har jeg hatt mye tid til å tenke på mine prioriteringer. Hva som er riktig å prioritere og hva som er galt. Hvor jeg vil bruke tid og krefter. Det er ikke bare egne ønsker som spiller inn på sånn prioritering. Og ofte må man også der gå i kompromi. Heldigvis er det ikke så vanskelig som det en gang var.

Har du tenkt over hvem du vil tilbringe din siste tid med noen gang? Det har jeg.

3 kommentarer:

Anonym sa...

kjære klara...... vi er ikke veldig godt kjent, mer perifere bekjente som det heter - fra forskjellige hestemiljøer rundt omkring. men jeg følger med på bloggen din, og føler veldig med deg i de tankene og følelsene du strever med - selv om jeg selvfølgelig ikke har noen forutsetning for å vite hvordan du egentlig har det. vel, vil bare si at jeg tenker på deg.... klem fra (heste)lisa

Roar sa...

Jeg tenkte også i gjennom hvem jeg ville tilbringe den siste tiden sammen med. Jeg gikk nok litt lengre i tilegg. Jeg sa ifra til Vigdis om hvordan jeg ville ha min begravelse med sanger, lokale, ja, til og med hvilken prest. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver.
Stå på, hold motet oppe. Du har ikke annet valg.

Klara sa...

Roar:
Presten er ikke valgt, men resten er på plass... ;) Du vet, man prøver å gjøre de valgene man har muligheten til og over hele linja...
Gir ikke opp frivllig, men hvem gjør vel egentlig det? :)