Tøff start på lørdag morgen.

Røntgen bildene som ble tatt på torsdagen viste klart fortettning på høyre lunge. Samt at venstre lunge ikke lå så langt unna den heller. Plaurasmertene Hadde økt betraktelig over natten, og det var laget en plan for hvordan de skulle håndteres. Den har stort sett fungert greit. O2 metningen begynte å gå nedover, så det var ikke helt bra. Oksygen på nesa; metningen skulle hele tiden være over 90. Jeg fortsatte med fysioterapien som var mere pyton terapien. Slitesomt. Så kom det en lege inn å sa de hadde bestemt å legge meg i narkose å broncoskopere meg. Spurte om jeg hadde spist (nei svarte jeg) og vips så lå jeg på ett oprasjonsbord oppe på kirurgisk for å få suget ut litt slim. Kjenner damene som er med på dette godt i denne sammenheng, så en av dem lovet å komme å fortelle hvordan det gikk etter prosedyren var gjort. Og før jeg viste ordet av det stoppet de skravlekjeften min med å legge meg i søvn..

Våknet fint og greit, og trillet rett ned til middagen som nettopp var kommet. Den dugde som føde. Når jeg kom opp på kirurgisk hadde jeg metning på 81, og den var samme når jeg kom ned. Derfor fikk jeg 3 liter O2 på nesa for å få opp metningen til over 90. Den må fremdeles være over 90.

Så kom pappa en tur, omtrent samtidig med fysio. Så da fikk vi tilskuer til den biten. Nå skulle vi bare ventliere å kjenne hvordan det hele hadde gått. Fysioterapauten mente helt klart at det var forbedring i hvordan jeg brukte lungene.

Pappa og jeg fikk veksla noen ord før det kom flere å forstyrret. Det var Anne som hadde vært med under prosedyren som ville si hei. Det hele hadde gått helt fint. De hadde fått opp masse, ja mer en første gangen også. Og denne gangen var det styggere og ennå mer seigere i konsistensen. Alt hadde gått kjempebra og helt etter boka.

Rett etter Anne hadde gått kom legen min innom. Hun ville bare se hvordan det sto til. Snakket litt frem og tilbake om videre planer, men det er jammen ikke lett. Telefon fra Rikshositalet ville være lett. Snakket også litt om det å være av og på ventlisten. Jeg vil stort sett være på listen. Ligger jeg å er dårlig på sykehuset, ja da er det sykehuset i sammarbeid med Rikshosiptalet som tar avgjørelsen på om jeg er i form til å transplanteres hvis det dukker opp ett par lunger da.. Og da skal det mye til for at jeg får nei. Jeg er jo stort sett en dårlig pasient nå. Sånn på tampen nevnte Guuri at rom 176 nå var mitt rom. Når jeg var fin kunne jeg ta fri fra det, men ellers så sto det nå her. Er ikke helt sikker på hva hun mente med dette. Var det en "invitasjon" til å flytte inn. Mener hun nå at jeg er så dårlig at jeg trenger tilsyn hele døgnet alle dager. Kjenner at jeg ikke orker å tenke på det akkurat nå. Nå må jeg bare komme over denne kneika.

Det har vært flere stygge hosteannfall de siste dagene. Jeg har hostet meg helt blå i ansiktet, og jeg har hatt min mann til å bruke alle sine krefter på å klemme sammen rundt brystet for å stabilisere det sånn at det ikke skulle være så vondt å puste inn. Alt for store mengder morfin har blitt brukt for å få bukt med både hosting og smetene. I dag intet unntak. Bare tenk deg 30 minutter med hosting hvor du har tre sykepleiere som holder så godt fast rundt deg som de bare kan... Også sitter du midt inni der og har såvidt overskudd til å hoste så mye som ett hark til, men kroppen kjører deg bare videre...

All morfinen gjorde hvertfall en god ting. Jeg klarte å komme meg i dusjen!!! Hvilken deilig følelse. Etter dusje tok jeg en måling på metningen bare for å vite hvordan den var nå. Da ble jeg overrasket. Helt nede i 76 var den da. Bare å skru opp o2en å få den opp over 90 igjen.

Orker ikke være så mye alene i dag, så har laget plan for når folk kan komme og sånn. Og da ble dagen lett fylt opp av gode venner i dag. Så satser jeg på familien i morgen ;)

Tøff start på dagen, håper den kommer seg etterhvert. :)