God mamma.

Det er en del fortvilelse om dagen. Det er mange nok grunner til fortvilelse, men kanskje størst av alt er det å kjenne at kroppen ikke vil. Kreftene er der ikke til så veldig mye. Orker forsåvidt å gjøre ting mens jeg gjør de, problemet er at reaksjonen først kommer på kvelden eller dagen etter. Da er det vanskelig å begrense seg selv. Når det så bygger seg opp til en infeksjon bare en uke etter at antibiotikaen ble avsluttet, da er det vanskelig å holde fortvilelsen unna.

Da er det godt å ha en mamma som kan minne en på hvor tøff vinteren har vært. Hvordan den ene infekjsonen har avløst den andre kontinuerlig siden august i fjor med bare noen uker mellom hver runde. Kroppen klarer aldri å ta seg inn etter noe sånt når det ikke er lengre pusterom. Og selv nå når det er en "god" periode går det ikke mer enn 3 uker mellom hver runde. Da er det godt at andre ser at det ikke er noen grunn for at jeg skal være i god form.

Egentlig er det veldig bra at man glemmer litt hvordan det har vært. Husker jo veldig godt at utredelsen mot lungetransplantasjon måtte utsettes, for så å klemmes inn mellom to infeksjoner med en litt sånn følelse; nå eller aldri. Hvordan jeg i starten av februar kavet rundt her hjemme i noen dager i et forsøk på å komme meg etter 5 uker på sykehus. Dager hvor jeg ikke turde være alene, og det ble byttet på for å komme oppom å se at ting gikk greit. Nå gikk det vel knapt uken før jeg var tilbake på sykehuset den gang, og det var nok ikke mange som trodde jeg ville klare å komme meg ut av sykehuset før telefonen ringte. Men det gikk! Selv om det nå er flere dager på sykehus enn hjemme, ja så er jeg hvertfall hjemme innimellom. På godt og vondt.

Da er det godt å ha en mamma som kan trøste og oppmuntre. Se ting fra sitt ståsted, og ikke bare la meg vase rundt i mine egne tanker. Ikke ofte at det er stedet å vase rundt på egenhånd nå.