Karrige dager.

Helgen har definitivt seilt inn på førsteplassen over tøffeste ting jeg har gjennomgått. Var nok ikke noe jeg har så veldig lyst til å smake mer av. Fredags kveld endte jeg opp på intensivavdelingen med store pusteproblemer, høy CRP, lungebetennelse ute i aviolene og skikkelig dårlig. Fredags morningen var vist den verste, men jeg husker ikke så mye av det. Slag i slag heter det vist.

Lørdag bedret det seg noe, og jeg trengte ikke lenger være intensiv pasient. Krisen var over. Og det kunne virkelig gått begge veier der. Eller jeg kunne stått ved veiskillet lenge. Utrolig glad for å slippe det.

Nå er jeg oppesittende. Såvidt. Har ekstremt mye stygt og seigt gugg i lungene og o2 metningen har det med å plutselig falle noe veldig. Fra å være greit i nitti kan den uten forvarsel falle til noen få og sytti. Så foreløpig er jeg nok helt avhengig av mer o2 på nesa enn det jeg kanskje har lyst til. Så må jeg bare innfinne meg med at pusten høres ut som raspa sten, og at senga må prøveligges med jevne mellomrom.

Matlysten er totalt borte. Det til tross for at jeg fikk høy støt dose med kortison på lørdag, samt høy dose de neste dagene videre. Heldigvis har jeg ring og kjøp på telefonen, så mamma stiller opp med en gang når jeg ønsker junk food. :) Heldige meg.

Etter noen dager hvor det nå har vært veldig kritisk. Mye legebesøk, masse hjelp til alt mulig og bekymrede nærmeste, skal jeg ha en helt rolig dag hvor det ikke skal skje noe. Ingenting spennende av noe slag. Hyggelig besøk. Få i seg mat og veske. Lese litt, se på tv, sove litt. Ta det helt med ro. Det blir deilig. For mye spenning er ikke bra.

(redigert fordi jeg roter litt med dagene. Men hvem kan vel klandre meg for det?) hehe