Intensiven på rom 176.

Onsdag ble det bestemt broncoskopi på grunnlag av hvordan det som kom ut av lungene så ut. Det var grusomt. Vi ble enige om at sånn hadde det ikke sett ut siden rundene på vinteren i år. Det var en god beslutning. Jeg hadde ikke særlig lyst, og trodde de bare fikk ut noen seige "rosin"biter.. Men neida, det var full pott. Dessverre gikk jeg hen å få plaurasmerter etter broncoskopien, i tillegg til vondt i brystet fra før av. Det er vanskelig å gjøre noe da. Får jeg for mye smertelindring begynner kroppen å protestere på det med at pustefrekvensen går til 8 eller mindre pr minutt. Smertelindres jeg for lite blir det høy puls og svært lite kommer opp av lungene. Tror vi har kommet frem til en løsning, men jeg ser svart på at helga står for dør.. (løpe å spørre hvem som er på jobb)..

I går var jeg så dårlig at de vurderte sterkt å legge meg opp på intensiven. Tigging og bønner fra min side må ha hjulpet. I dag har jeg hatt en til en sykepleier både dag og kveld (en til en betyr at jeg har min helt egen sykepleier som kun gjør ting for meg). På slutten av dagvakta ble jeg koblet opp med fem slanger plassert til brystet, samt o2 måler. De viser seg oppe på intensiven på de skjermene de sjekker sine pasienter. Genialt; jeg er intensivpasien på rom 176 :p. Liker at de har sånne løsninger å finne til meg. Kjempebra!

Nå skal jeg finne senga. Og jeg skal prøve å sove hele natten igjennom. God natt dere!