Det er tunge tanker som tynger meg i dag. Godt over halveis i kuren, feber på vei opp, og bivirkninger som ikke gir seg..
Jeg ligger på dette grønne rommet. Egentlig er det "feil" rom. Jeg har egentlig alltid det andre rommet. Det andre rommet har fått flatskjerm tv. Men det er også grønt. Dette rommet har fint bilde. Ett trykk av ett ganske kjent bilde tror jeg. Røde valmuer på en eng.. Er det dette bildet jeg kommer til å se siste gangen jeg er på ett av de grønne rommene? Eller er det flatskjerm tven? Hvor det er bilde av gule blomster tror jeg.
Bildet med valmueeng er så oppfriskende. Gir liv liksom..
Test
for 8 år siden
4 kommentarer:
Kjære deg!
NÅR bivirkningene er over og feberen har forlatt deg skal du ut i det virkelig grønne rommet, ut i våren. Der skal du snart se en ekte valmueblomstereng i full blomst. Lov meg å tenke på dette. Jeg tenker masse på deg og skjønner at det er vanskelig å holde motet oppe når kroppen herjer sånn med deg. Du vet at jeg vet.. Å
Åh Klara...Nå gråter jeg...
Å: Ja, jeg vet at du vet. Så alt for godt...
*: Jeg er glad det er deg som skrev den kommentaren, for jeg ser jo at innlegget fort kan tolkes dit hen at jeg er "ferdig" nå.. Men det vet jo både du og jeg at ikke er sant, langt derifra.
Men at tankene på den tiden kommer, det kan jeg ikke komme nekte for...
Det er så rart. Å ha et altfor normalt forhold til at livet kan bli borte. Så veldig veldig rart. Og samtidig gå rundt og tenke, tro?, ønske, at man er normal. Det ene øyeblikket gleden over noe komplett uvesentlig og fjollete, det neste øyeblikket - uten overgang - tanker rundt hvordan livet kan slutte. Og i neste øyeblikk kjemper vi tankene våre tilbake til normaliteten. Tilbake til vår normalitet. Det er så rart.
Ute venter blåveis og hvitveis på deg, Klara :-) De venter til du er bedre og kan ta med deg Trico og på at dere skal hvine av vårfryd :-) Sjelden smaker uteluft så godt som når man slipper ut av sykehus :-)
Musketér
Legg inn en kommentar