torsdag 3. april 2008

Man kan ikke alltid ta det med ro...

Og jeg er vel særdeles lite flink til det.


Men med 4 ganger så stor kortisondose (har jeg sakt at det omtrent fungerer som dop på meg, sånn oppkvikkende) så orker man det mest utrolige.


Deilig var det også, for når jeg kom hjem fikk jeg hosta opp en del gørr. Det er alltid bra når man er supertett i lungene..


To runder på ridebanen med Trico forran meg. Tror ikke det er tvil om hvem som var mest sliten etterpå. Så da er det fint å ha med fotograf og venninne Christin som kan hjelpe med hesten etterpå "mosjonen".


Ok, jeg innrømmer det. Jeg kuttet både i hjørene og på kortsidene. Men vi var ute å gikk. Jeg lover...

2 kommentarer:

Rune Eide sa...

Det er ikke rart at en økt dose med kortison-dose gir deg et "kick" - det fører nemlig til et økt innhold av sukker i blodet, og du får mer energi til disposisjon. I ekstreme tilfeller må det faktisk gis insulin!

Da jeg ni uker etter min transplantasjon fikk en avstøtning, ble jeg satt på en tredagers kur med Solu-Medrol (en slags intravenøs Prednisolon) - 1 g - ett gram - * 3! Ikke rart at jeg nærmest fløy til Sognsvann etter første dose.

Anonym sa...

Hehe, du kan spøke du klara. Du kutta ikke de hjørnene noe mer en en middels lat rytter ville gjort:) fnis fnis. snart blir det vogn bak!!! Jeg tør ALDRI å sitte på:D