Utrolig flink lege!

Ja, jeg er rimlig frustrert om dagen. Tusentrillioner tanker på en gang.

For så å ta en telefon til legen, spørre om han har tid til å snakke med meg fordi jeg bare _må_ snakke med fagperson om ett viktig og vanskelig emne. Hvor svaret er at han ringer opp om en halvtime når han har en ledig stund (eller mest sansynligvis ikke).

Hvor vi sammen kan blande inn en god dose humor sammen med alvor. Ærlige ord i begge ender, diskusjon om tema som ikke er enkelt. Gi svar som ikke er lette for noen å gi, eller motta. Gi håp som er vanskelig å finne, hvis det er noe håp der.

Samtalen avsluttes med at det er godt vi har så god kommunikasjon. At jeg tørr å stille spørsmålene. At jeg tørr er fordi han svarer. Svarene er ikke bare gode, og svarene kan aldri bli en fasit som bakerste side i matteboka. I dag kan man vel si at de ikke var gode noen plasser. Men ærlige, det er de.

Ingen vet hvor veien bærer. Om veien bærer i det hele tatt. Kanskje den raser sammen på min vei?