Bildet øvers i bloggen.

Dette bildet som jeg har øverst i bloggen synes jeg er veldig flott. En ting er hvordan det ser ut, en annen ting er settingen det er tatt i. Bildet er tatt på Lanzarote de dagene vi var borte i februar 08 fordi jeg hadde fått vite at jeg sansynligvis har en kontraidikasjon for å få tilbudet om lungetransplantasjon. Det var utrolig mange følelser i vill kaos hos meg på det tidspunktet. Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet videre, det hadde vært større oppslag i media, "alle" viste at ting ikke var noe greit.

Nå er den perioden over. Jeg vet fremdeles ikke om jeg har (eller ikke har) en kontraindikasjon for å komme på venteliste. Tar jeg frem følesene, så er de fremdeles i kaos, men ikke så ville lenger. Det er fremdeles ikke noe greit, men jeg klarer å kontrollere det. Og ikke minst, jeg beholder roen. Spør noen hvordan det går (blir stadig stoppet for det spørsmålet) ja da klarer jeg rolig å svare som sant er; det går opp og ned.

Fra mitt ståsted, når jeg ser på bildet, så var jeg i mørket. Kom meg gjennom brytningen som slo mot land. Klarte å passere bølgene og fant stien mot håpet og lyset. Skyene viser alle nyansene som finnes på min vei. Jeg kan (grovt) dele bildet i tre; de mørke dagene, hverdagene, og de gode dagene.

Nå først var jeg klar til å dele betyndingen av bildet med dere. For jeg tror jeg har vist det en gang tidligere, men den gangen var mine følelser for bildet ikke klare til å deles med noen. Det er deilig når man kjenner at man utvikler seg og klarer å sette ting i perspektiv. Spessielt når man har noe så konkret å forholde seg til.