Test
for 8 år siden
mandag 20. april 2009
Å ikke orke mer.
Noen ganger så tenker jeg at nå er det bare nok. Jeg vil ikke mer. Stopp. La meg få fred. Gå bort. Man føler man suger all positiv energi ut av alt og alle og etterlater ett stort tomt kaldt sted hvor ingen ønsker å være. Det stedet som man etterlater må man så selv være i. Hele tiden. Uten fred. Uten stopp. Man føler seg selv som noe enormt, noe stort, noe tungt, noe vanskelig, og at andre rundt også føler det. At man er så mye at ingen andre vil være nær deg. At verdenen i sitt eget vakum er blitt så stort at det favner alle som kommer i nærheten. Derfor skremmer man dem vekk. På den ene eller andre måten. Folk er lettskremte. Man må bare vite hva som skremmer. De eneste man ikke klarer å skremme er de som er ærlige og trofaste. Trofaste i sin hengivenhet og ærlighet. Som ett barn eller ett dyr. De lar seg skremme, men kommer alltid igjen. Da er man også hengiven og ærlig tilbake. Så lett. Så vanskelig.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Du får inte glömma bort att du ger så mycket positiv energi till andra, bla genom ditt bloggande. Tankar som många har men inte vågar skriva om, tankar om hopp och en kämparglöd som du har. Glöm inte bort att du ger så mycket till omvärden. Mig skrämmer du inte bort.
En stor kram från mig.
Jeg har en følelse av at jeg kjenner igjen noe her far min egen tid som syk (ja til og med fremdeles av og til). Man har av og til nok med seg selv - men det må bare bli av og til.
Det at du nå drar til Kenya viser at det bare er av og til.
PS Takk for fin kommentar! Buekorpsene bygger på gutteklubber som på 1800-tallet laget sin egen "versjon" av de voksnes Borgervæpning. De fantes faktisk i mange norske byer, men bare Bergen har beholdt dem.
Legg inn en kommentar