Ikke hjem denne uken.

Jeg er ørlitegranne bedre i dag. Det første jeg da spør legevisitten om er å få komme hjem. Man kan vel godt si at jeg er mega lei alt som heter sykehus og antibiotika og den slags. Vet jo selvfølgelig at jeg ikke kan reise hjem når en runde rundt senga gjør meg helt annpusten. Legger man så til at gugget fra lungene fremdeles er mørkegrønt og super seigt, ja da er det ikke godt nok. Ting skal gjøres ordentlig nå. Blir jeg ikke bedre nå, så må det muligens ett nytt antibiotika bytte til, men vi håper det kan unngås. Blir fort mange uker på sykehus hvis vi skal drive med denne byttinga.

Ellers går det fremdeles over all forventning denne behandlingen mot de nvropatiske smertene. Jeg kjenner at reaksjonen er der, jeg blir supervarm på fingre og ben, og jeg er litt mer sensetiv i fingrene. Men smertene er langt fra så vonde som de pleier. Jeg klarer å smøre maten selv, samt å holde ett glass med drikke i. Det er der jeg har satt grensen. Klarer jeg ikke å holde ett glass på grunn av smerte eller manglende kraft, ja da har jeg for vondt. I går kveld hadde jeg for vondt og fikk litt mer mot smertene. Derfor har jeg i dag en skikkelig hang over.. hehe..

Så venter jeg på telefon fra Rikshospitalet. Snakket med de der inne i går, og da var det ennå ikke avklart om det skulle gjøres noe med bihulene før jeg blir satt på aktiv liste. Får beskjed i dag hvordan det blir. Er utrolig spent på hva de sier om disse bihulene.. Har veldig lite lyst til å vente så veldig lenge bare på å få svaret på at jeg er på aktiv liste. I tillegg har jeg ikke så veldig lyst til at de skal gjøre noe med pannebihulene, etter hva jeg har forklart er det litt mer komplisert enn bihulene under øynene. Uansett; jeg kommer på venteliste før eller senere.

Dagene nå bruker jeg for det meste til å se "Angel". Det er en serie om en vampyr som bekjemper det onde. Oppstått etter den litt mer kjente serien "Buffy the vampire slayer". Kort og godt det gode mot det onde. Så har jeg også mye tid til å drive med denne tankevirksomheten. Og for første gang på lenge tørr jeg å tenke på hvordan livet kan bli hvis lungetransplantasjonen går bra. WOW! Det er heftig å tenke på. Og gir ett mot som ikke mange kan klare å forstå tror jeg. Utrolig deilig.