Mitt ansvar som pasient.

De siste måndene har jeg vært mye pasient. Stort sett på sykehuset, men også hjemme har jeg vært pasient.
Jeg mener at jeg har ett ansvar som pasient for at de som kommer å jobber for, eller hos, meg har det så greit som mulig. Spør dem høflig, takker for hjelpen, prøver å ha en positiv innstilling. Enten det er sykepleier, hjemmehjelp, vaskehjelp eller leger. En ting er at de får ett hyggelig arbeidsmiljø, men de får også en større godvilje mot meg. Og tiden man tilbringer sammen blir hyggeligere. På dager hvor ting ikke er så greit, ja da sier jeg det rett og slett bare rett ut; ting er ikke noe greit i dag, så jeg kan være litt kort. Det er ikke personlig, det er bare en dårlig dag. Og med den innstillingen så blir alt så mye lettere. Både for dem og for meg selv. Altså en vinn vinn situasjon.

Jeg vil allerhelst ikke være på sykehus. Jeg er lei sykehus nå. Men når jeg først skal være her, så er det jo hyggelig at de som tar vare på meg er hyggelige. Og at det er en hyggelig atmosfære på rommet. Jeg tror mitt rom er det rommet de nok ler mest på. Jeg ler mye, og liker ennå bedre når andre ler sammen med meg. Eller bare smiler.

I dag er en ikke dag. Sliten, smerter, trøtt, tungpusten. Smilet sitter langt inne, og jeg har gitt beskjed om at det er en dårlig dag. Noe som er helt forståelig i den situasjonen jeg er i. Jeg blir nok en stund på sykehuset nå. Antibiotikaen som jeg startet med på søndag bruker laaang tid på slå inn denne gangen. Men vi tar en dag om gangen. Plutselig så snur det. Håper det plutselige er snart. Heldigvis så skal jeg hjem til ho mor å spise kjøttkaker. Der er også våre to firbente stasjonert i kveld. + at jeg har invitert med en middagsgjest. Det blir hyggelig.

Allikevel håper jeg at starten på morgendagen blir bedre enn denne starten.