Er med igjen.

De siste ukene har det vært fryktelig vanskelig å være meg. Først utredningen på rikshospitalet som måtte fordøyes og resultatet av det. Så den månden som jeg lå på sykehuset og var i elendig form. Og nå disse to ukene hvor jeg har vært hjemme og endelig har hatt overskudd (fysisk og mentalt) til å tenke på disse tingene. Joda, det har vært masse tid å tenke på, men når ting står på som verst har jeg egentlig nok med å bare være i situasjonen. Håndtere den får jeg gjøre etterpå.

Det er liksom ikke så mye å si. Folk som ikke har vært i situasjonen vil aldri klare å forstå hvordan det er å gå igjennom de prossessene jeg gjør nå. Når infeksjoner tetter seg til og man blir usikker på om man klarer å komme gjennom denne runden. Eller tankene på at man faktisk er en høyrisiko pasient til transplantasjon og at sjangsen for å overleve er mindre enn sjangsen til å dø. Men det er noe inni meg som er så sterkt og livsglad at dette bare MÅ gå. Og at sjangsen min øker fordi jeg igjen og igjen viser at jeg er laget av noe som tåler en støyt. Jeg finner gleder i de rareste ting, og klarer gang på gang og senke lista for hvor mye jeg orker.

Tidligere har jeg ikke turdt å drømme om hva jeg kan få. De siste ukene har drømmene sakte men sikkert tatt opp mer plass inni meg enn frykten for å ikke få sjangsen. Her deler jeg tankene mine. Men drømmene mine er private og deles bare med de aller nærmeste.