Vanskelig pasient.

Den siste uken har det bare gått nedover. Det har dere sikkert fått med dere. I går endte jeg opp på sykehuset igjen. Tungpusten og uten å få opp noe fra lungene. Ikke bra. Bare de tre siste dagene har forverrelsen blitt verre og verre. Det går så fort. Det ble vurdert flere alternativer for hvordan jeg kunne hjelpes. Men flere av dem måtte avskrives. Så da sto vi bare igjen med ny runde med Meronem og Baktrim. Det blir vel fort 14 dager hvis alt går greit. Blir det som sist at det fortsetter å utvikle seg mot en aktiv lungebetennelse kan det bli svært vanskelig. Antibiotikaen virker ikke spessielt godt på disse bakteriene i lungene, men vi håper vi er tidlig nok ute med å starte behandling så det ikke utvikler seg til å bli ennå mer alvorlig.

Lunger som er fylt opp med slim gjør det vondt å puste. Nå har det også tettet seg sånn at det er en del smerter i plauraen (lungehinnen). Den er vanskelig å lindre når jeg samtidig må ha opp slimet fra lungene. Fysioterapi står høyt på prioriteringslisten. Innhalasjon, drenasje og hosting. Hver morgen med min faste lungefysioterapaut her inne hvor vi jobber beintøft i minst en time, eller lengre hvis vi må. Det sliter meg helt ut, men er livsviktig. Noen dager skal vi prøve å få til to runder til dagen. Hvertfall frem til jeg klarer å få opp noe. Det er så seigt at det bare ligger å ruller rundt neddi lungene.

Det er ille når legene sier at det letteste hadde vært at det kom en telefon fra Rikshospitalet relativt fort. For dette er en veldig vanskelig situasjon.

Det var utrolig tøft å måtte reise inn på sykehuset allerede nå. Faktisk så ringte jeg gråtende til legen på mandags morgen og sa at nå måtte noen dra meg inn dit hvis jeg skulle klare det. Fortelle meg at det er viktig at vi er tidlig nok ute med å "ta" infeksjonene. Legen er veldig flink til å komme med de riktige ordene som får meg "på plass". Mamma kom opp å hjalp meg med å pakke og hun kjørte meg inn til sykehuset. Det gjorde at det var lettere å få det til. Å ikke hele tiden skulle være så sterk å klare alt alene.

Jeg har det tøft nå. Så hvis noen bare vil komme å sitte hos meg, se en film (husk å ta med filmen), sitte å lese sammen. Ja da er det veldig hyggelig. Noen dager er jeg sikkert i godt humør. Andre dager er jeg mer stille og lei. Men helst ikke alene. Det er godt at det bare er noen her. Akkurat nå er jeg for sliten til å snakke i telefon. Lettere face to face. Nå har jeg vært mer på sykehuset enn hjemme dette året. Ingen god start på 2010. Håper det snart tar seg opp, men jeg tror uansett at dette året vil inneholde mange dager på isolat på sykehus. Enten her eller der.

*lei meg*