Hu hei det går opp og ned.

Som vanlig er jeg midt inni de dagene etter kur hvor kroppen prøver å stille seg tilbake til "normalen".. Normalen uten antibiotika som påvirker kroppen kraftig. Normalen uten nervemedisin som påvirker kroppen kraftig. Normalen uten kortison. Og vær gang blir jeg like "overrasket" over hvor nedfor det går ann å bli. Putter man på en real dose fremtidsredsler, litt for mye hoste, dårlig metning og bihuler som tetter seg igjen. Ja da har man den fullstendige oppskriften på opp og ned turer uten å faktisk være i en berg og dalbane på Tusenfryd.

For å gjøre dagene litt mindre lange har jeg satt inn med annen hver dag taktikk. Tidligere prøvde jeg å ha en liten utflukt for hver dag, men nå trenger jeg hviledag hjemme i mellom. Tungvindt og veldig kjedelig (hviledagene altså). Utflukt planene for morgendagen gikk litt i vasken pga en skogbrann som må etterslukkes i nabonabokommunen.

Men i dag har jeg klart meg uten smertelindring hele dagen (yei). Derfor så hadde det jo unektelig vært utrolig befriende å kunne ta en tur inn til byen på egenhånd hvis været er fint. Sett litt på livet. Kjøpt soft is. Handlet litt småting før vi reiser bort for resten av juli (forhåpentligvis).

Jeg er sliten. Utmattet. Kjennes livløs ut. Tidvis veldig motløs. Tankene hopper hit og dit. Det er vanskelig å være tilstede i lange dager uten mål og mening. Sist runde med kur har ikke virket bedre enn den burde. Jeg må hele tiden være observang i forhold til hva kroppen forteller meg. Ikke gå over streken for hva jeg kan klare uten å gå rett inn i en ny infeksjon. Holde meg i så mye aktivitet som jeg kan klare. Så langt som mulig skal jeg helst klare meg uten sykehus og antibiotika i juli. Vi er enige om det, legen og jeg. Men noe vrak får jeg ikke lov å komme tilbake som, før det må jeg ringe sykehuset. Jeg vet.

Lungene blir dårlige så fort nå at jeg fysisk kan kjenne det fra runde til runde med aktiv infeksjon nå. Fra å gradvis smyge seg nedover, så raser det unna nå. Avstanden mellom de siste infeksjonene viser det samme. Realiteten og alvoret tynger godt nå. Sommeren gjør det litt lettere å være i den umulige situasjonen. Sola gjør at det er noe som lyser opp. Varmen gjør at jeg ikke lenger fryser når jeg er ute. Men tanken på høsten klarer jeg ikke helt å skyve fra meg. De gode varme dagene går så alt for fort. Og jeg klarer ikke si høyt at jeg bare må holde ut en vinter til. Høsten skal gå. Men vinteren. Nei vinteren vil jeg helst ikke møte i den forfatning som lungene mine er i nå.

Men hva sier nå Birk i Ronja Røverdatter? Men du Ronja, det er sommar nu.

Hm. Kanskje det er film som må handles i morgen. :)