Når dagen er dårligere enn dårlig dag.

Startet dagen med å ha en del vondt på natten. Våknet flere ganger og sov i det hele tatt veldig dårlig. Så sto jeg tydligvis opp med feil ben, for det bare fortsatte å være dårlig. Var (og er) veldig tungpusten og svært lite motiviert for noenting.

Broncoskopien i går gikk greit. Våknet som vanlig med realt hosteannfall som dessverre holdt på alt for lenge. Tror jeg hostet i 1,5 time før det slapp taket ved hjelp av morfin. Møkkalunger som lar seg irriter så lett. Var veldig sliten resten av dagen. Lå stort sett å sov. Under broncoskopien fikk de ikke ut så mye. Noe var det, og det som var der var veldig seigt, akkurat som jeg føler det. Fikk en halvtimes massasje på ettermiddagen for å løsne opp i stive muskler etter hostingen. Var ubehagelig tungpusten hele kvelden i går også.

Videre har dagen i dag stort sett vært veldig tårevåt. For første gang ba jeg fysioterapauten gå sin vei fordi jeg bare ville være alene. Var vel urealistisk da jeg hadde for vondt til å egentlig kunne ha noen mening om noenting, men det er ofte da man setter seg ting i hodet. Jeg synes dette med smertelindring er kjempevanskelig. Jeg har mye vondt i brystkassa, noe som hindrer meg i mange aktiviteter. Samtidig så ønsker ikke Rikshospitalet at jeg skal ta for mye smertelindring. Men hvor går da grensen? Tross alt så skal jeg jo leve også frem til disse lungene kommer. Og hva hvis de ikke kommer i tide?

Heldigvis står det noe hyggelig på planen for kvelden. Prøver å se frem til det, og vet heldigvis at jeg kommer til å kose meg max når jeg kommer ut.

Ingen vet hva fremtiden bringer. Men jeg begynner å bli redd for den.