Ikke missforstå. I "min verden" er det tungpusten og tungpusten. Jeg er vel mer tungpusten enn mange til daglig.
Men nå er jeg mer sånn tungpusten hele tiden. Det pleier jeg ikke å være. Tungpusten av å gå fra stua til kjøkkenet (de ligger rom i rom). Tungpusten av en tur på badet. For ikke å la oss snakke om trappa opp og ned til andre etasjen vi bor i...
Sitter å kjenner at jeg puster aktivt. Hører at det surkler i brystet. Og hoster bare jeg tenker på det (hoster ikke så mye til vanelig jeg). Akkurat nå kjenner jeg at det skal bli litt godt å bare lene seg tilbake i senga på sykehuset for en dag eller to. Kroppen trenger nok litt ro bare for å komme seg i gang igjen.
Det stikker ubehagelig i lungene. Ikke nok til at det er direkte smerter, men nok til at jeg ikke klarer å puste ordentlig. Timen hos manuellterapauten i dag var direkte vond. Og det kjennes ut som om jeg går med lungene til opp over ørene. Kan vel si det sånn at hjelpemusklene som jeg bruker til å puste med er godt overarbeidet. Ikke får de overtids betalt heller.. Hrmf. Godt at manuellterapauten klarer å løsne opp i det sånn at det blir litt enklere å puste. Han er flink. Selv om det er vondt, så er det godt også. Etterpå.
Pga høy kortison dose de siste dagene er det blitt så som så med søvnen. Er vel ett par timer hver natt tenker jeg. Og infeksjonen gjør at jeg har minimal matlyst. Kortisonen gjør at jeg får "oksehunger" (man vil spise alt) og jeg lager mat. Når jeg da setter meg ned å skal spise så er matlysten borte som dugg fra solen.. Gansket frustrerende. Man må ha mat liksom...
Allikevel er det vel tankene som er de verste når jeg har det som nå. Når ting er fint og greit så legger jeg alle greiene med lungetransplantasjon på hylla. Så merker jeg nå at ting skurrer, og tankene kommer frem igjen. Naturlig sier du? Jada, sikkert det. Men det er ikke lette tanker av den grunn. Å kjenne at lungene ikke vil, at de protesterer mot hvert åndedrag. Nei det unner jeg ingen. Virkelig ikke.
De siste ukene har jeg hatt det så utrolig greit. Gjort ting jeg ikke har klart på lenge. Vært mer eller mindre selvstendig. Reist på ting som jeg ikke trodde var gjennomførbart. Overrasket meg selv, og sikkert andre også. Gjennomført planer. Lagt nye planer. På en måte har jeg glemt at jeg ikke kan planlegge. Glemt at ting ikke går på skinner. Glemt at jeg får infeksjoner som er vansklige å håndtere. Håper denne infeksjonen lar seg håndtere greit når jeg bare kommer under litt sterkere behandling. At den gode trenden med fine dager fortsetter etterpå..
Håper.
Jeg gikk fem på
for 9 år siden
2 kommentarer:
Det du beskriver er typisk infeksjonspust. Ikke vanlig CF-pust, men infeksjonspust. Jeg vet så inderlig godt at det er slik pust som gjør at panikken tar en, som gjør at en tenker at nei, dette går ikke an å leve med. Derfor kommer alle de vonde tankene, tror jeg, fordi når pusten og kroppen er slik går det liksom ikke an å skyve dem vekk; hele kroppen skriker det budskapet vi klarer å gjemme vekk når kroppen ikke skriker så forbanna høyt. Og når kropp og pust er sånn; hvor skal da kreftene komme fra, de kreftene man trenger for å tenke de vonde tunge tankene, de kreftene man trenger å fortrenge de tunge tankene med? Trenger fordi de vonde tankene bli enda vondere når man ikke har kreftene til å tenke positivt, kreativt, optimistisk... Alle medfølelsestanker til deg nå, Klara. Fra en som vet hva du snakker om. Å
Takk for det. Ja det er helt klart en infeksjons pust. Hater det. Så lenge jeg holder meg i ro, går ting greit.. Utta senga går det ikke fullt så greit nei..
Legg inn en kommentar