01.45 natt til lørdag. Avskrivning...

Da har jeg seriøst hatt dødsangst for første gang i mitt liv. At det skulle bli under ett hosteannfall ville jeg aldri gjettet på.

Det kjennes ut som om hele venstre lunge har løsna fra sitt normale leie. Ligger å skvalper rundt neddi der. Det er så vondt, det er så vondt som du ikke vil tro.
Først en lungebetennelse, den gjør vel at kapasiteten er på max 25% akkurat nå, så oppe der har det være/er det en liten del av lungen som er klappet sammen. Så oppå der igjen har den dumme plauraen slutta å sammarbeide med hverandre, lungen og meg.

Så tar jeg en tur på toalettet. Vel tilbake i senga kommer hosten som jeg bare har venta på i hele kveld.
Jeg hoster, og hoster, og hoster, og hoster. Pga smertene klarer jeg ikke å bruke noen teknikker for å stoppe hosten og kontrollere pusten. Den går over i hiving og hosting om hverandre. Det blir mindre og mindre luft i lungene, og innpusten er som ikke værende. Snora ligger like ved og jeg får ringt etter hjelp. En hjelp som finner smertelindring og noe å hoste i, men det tar tid når man ligger på isolat. Hostingen og hivingen går over til ukontrollerbar hyperventilering, mens sykepleieren får satt smertelindring. Smertelindring som jeg allerede ar fått alt for mye av. Smertelindring som tar de store toppene, men ikke det som er når jeg hoster for full kraft...

Smertelindringen gjør at jeg kan klare å få kontroll over pusten igjen. Sakte med sikkert finner jeg igjen roen i lungene.

Jeg tørr ikke legge meg ned i natt. Tørr egentlig nesten ikke å bevege meg. Klarer ikke snu meg på egenhånd. Klarer å sitte helt helt stille. Puste helt helt forsiktig med O2 i nesa så lungene får den hjelpen de kan.

Det går bra, jeg vet det. Men akkurat nå kjennes det ikke sånn ut...