Forventninger.

I morgen skrives jeg ut. 13 dager på hospiten er mer enn nok. Også med tanke på at det faktisk bare var 6 uker før den tid at jeg hadde 12 dager inne. Det er mye sykehus for tiden. Sånn er det nok dessverre bare. Tror heller ikke at det kommer til å bli mindre i fremtiden. Tvert imot.

Jeg er fremdeles veldig sliten, og det kommer nok til å ta sin tid før jeg er helt på bena igjen. Prøver å styre hva forventninger jeg har til å komme hjem, forventninger over hvor mye jeg vil orke når jeg skal til med alle de små tingene i hverdagen som ikke tar noen krefter for andre, men tar alt av mine krefter. Samtidig må jeg finne livskvalitet i det jeg har. Vri og vende på hver solstråle som skinner i min retning. Kanskje prøve å finne noen speil som kan reflektere solskinnet. Skape muligheter for at solstrålene skal treffe.

Forventningene er ikke akkurat så høye akkurat nå. Kjenner jeg meg selv rett, så stiger de når nesa endelig er innforbi døra hjemme. Om ikke annet, så har jeg en liten Turbo kammerat som sikkert får meg til å trekke på smilebåndet flere ganger til dagen..

Det er vanskelig med forventninger.