Hvilepuls på 100..

Jeg prøver å lande, og legge ordene ut på forstålig måte. Men hvordan kan egentlig noen forstå hvordan en nedtur virker på en allerede utkjørt kropp?

Etter sist runde på sykehuset ble legen og jeg enige om at vi måtte ha en gjennomgang med spirometri og gangtest. Og at det skulle gjøres når jeg var av kortisonen og kroppen i "normalen" igjen.. Helt av kortisonen er jeg ikke, men prøvene ble gjort. Jeg forventet at de var dårlige, spørsmålet var bare hvor dårlige. Selv om man er forberedt på dårlige svar, ja så er det noe annet å se det svart på hvitt. Da er det så endelig. Jeg er liksom på mitt beste nå. Mitt aller aller beste???!!!

Spirometrien forventet jeg ikke skulle ha de helt store endringene, ett lite fall, men ikke mer. Så når FEV1 på 26% kom frem så ble jeg ikke overrasket. Hadde håpet den var noe bedre, men så varierer den også fra dag til dag. 5% fra eller til spiller ikke store rollen (bortsett fra at jeg gjerne vil ligge over 30% da).. Metning i blodet blir målt. Den er god. Og pulsen går i 110. Roer den til 100. Hjertet jobber på høygir for å holde metningen oppe, selv i hvile..

Gangtesten var en utfordring i seg selv. Aldri har jeg hostet meg gjennom en gangtest meter for meter. Aldri har gangen virket så lang. 380 meter, mot nesten 600 sist. Hvor metningen av oksygen i blodet tidligere har holdt seg stabilt over 90, hvor den nå jevnt var under 90 og lenger ned. Å få bekreftet hvor slitsomt det faktisk er å forflytte seg. Og dette innendørs på flat mark. Hvor man faktisk ikke kan klare å snakke i lang tid etter gjennomført. For det går ikke. Det er ikke luft til det. Og smerter river i brystet. Er det vanlig å ha så vondt???

Sykepleiere som trøster. Som vet hvor mye det betyr å klare å opprettholde ett minimum av funksjonsnivå. Så se at det halvår for halvår går feil vei. Uten noe å kunne gjøre. Prøve å motivere, gi optimistiske tilbakemeldinger. Ikke lett.

Den siste uken har vært tøff. For tøff. For når man innser at behandlingen ikke hjelper, og behandlingen er beintøff, ja da mister man motet. Prøver å vri hjernen for noe som kan hjelpe noe. Om så bare for en stakkars stund. Utsette den infeksjonen som vi vet kommer. Før eller siden. Helst siden...

*tøft*