Utenpå.

Det kjennes ut som jeg har fortvilelsen, motløsheten og maktesløsheten som ett tykt lag utenpå meg. Laget er så tykt at jeg føler det omringer alt og alle når jeg er i ett rom. Gjennom telefonen eller via andre kommunikasjons måter. Føler at følelsene min dyttes over på motparten, uavhengig av hva jeg ønsker eller vil. Uten kontroll. Det er akkurat som om jeg er tilstede, men så er jeg ikke det allikevel. Jeg er bare halvparten av den jeg pleier å være, den jeg ønsker å være. Klarer ikke legge det fra meg, selv ikke når jeg prøver som hardest. Det er slitsomt. Veldig slitsomt. Akkurat nå takler jeg fryktelig dårlig å være alene. Bare i selskap med meg selv. Selskap med meg selv som er noe av det jeg har mest av. Selv en biltur kan være utfordrende i seg selv. En biltur alene.

Heldigvis er det ferietid nå. Så de neste ukene trenger jeg ikke bekymre meg for å være alene. Heldigvis.