Takk som spørr.

Jeg skal gå i meg selv å prøve å ta vekk den kalde skulderen.

4 uker på sykehus er ensomt, og uke nr 5 er rett om hjørnet. Dagene er fulle, men kveldene er lange selv om jeg knapt orker å snakke i telefon. Tiden går fort for dem som har fullt opp med ting, men tiden går veldig sakte for dem som ikke har mulighet til å fylle opp tiden. Godt det finnes DVD spiller, men skal nå døde ting ta over for menneskelig kontakt? Eller er folk så vandt til at jeg nå ligger på sykehus at det ikke spiller noen rolle? Det skjer jo liksom ikke noe nytt, jeg ligger jo bare her som en vaskeklut. Me not like! Men dette kan jeg da ikke legge ut her, for det er uhøffelig. Vel, hva skal man gjøre? Vente til det er over? Hvis tanken er vond for deg, så bare prøv å tenk hva den er for meg eller de nærmest meg for den saks skyld. Er det så skummelt når man ikke vet hva man skal si eller hva man skal gjøre? At man bare holder seg borte. Så blir man igjen intresang når man får nye lunger og igjen kan delta i det sosiale liv. Hvor er det blitt av det å bringe det sosiale livet til den som ikke klarer å dra ut i det sosiale livet?

Ja jeg er kanskje ikke så lett å snakke med nå. Hodet er så fylt av mange tanker at dere ikke vil tro det. Konsentrasjonen er på under null nivå pga medisiner, og hukommelsen er så som så.

Ikke glem hvem jeg er og hva jeg egentlig liker. Det er der, men lagt litt bort for en periode. Men noen ganger kommer det frem, ett lite gløtt. Hvis jeg er sammen med noen som ser MEG og ikke bare det rundt.

Det er rart. De beste vennene jeg har er de som ikke leser på bloggen. For de leser ikke ordene som er gamle, de "leser" der og da. Med tilstedeværelse.

*utblåsing som selvfølgelig ikke gjelder noen spessielle men på grunn av en enorm følelse av ensomhet når jeg er alene*