lørdag 6. februar 2010

Deprimert.

Hvordan kunne skrive noe om dette emnet sånn at det blir riktig?

Hodet og hjertet mitt sier meg at det er så mye jeg burde klare og orke. At jeg burde stå på å gjøre ting ennå bedre. Spise mer. Trene mer. Være mer sosial. Lese mer. Gjøre alt mer og bedre, ja til og med se mer på tv. Men det er bare ikke krefter. Ikke fysisk og heller ikke psykiske. Noen morraer kan jeg sitte to timer å bare prøve å få dagen til å gå i gang, men den vil liksom ikke helt. Det stopper helt opp før jeg i det hele tatt har kommet til frokosten.

Sånn er det bare nå. Jeg kan lite gjøre med det faktumet at jeg får så lett infeksjoner at selv den minste anstrengelsen setter morgendagen i fare (selv om jeg trosser innimellom). Jeg kan ikke gjøre noe med at kroppen er sliten bare av å holde varmen og sende rundt nok oksygen. Jeg kan ikke gjøre noe med at jeg hele tiden blir minnet om at jeg ikke klarer så mye lenger. Bare det å reise seg fra kjøkkenstolen skaper tungpusthet og dermed påminnelsen.

Det verste er egentlig hva det gjør med selvtillitten og selvfølelsen. De får virkelig kjørt seg om dagen. Heldigvis har jeg noen fantastiske grunnstøtter i bunnen med familie og venner som tar meg for det jeg kan klare og er. Den ene dagen ingenting. Den andre dagen mer. For min egen del kjennes det ut som om det ligger 2 meter med alvor utenpå meg. Og at alle rundt meg kan kjenne hvordan det kjennes ut inni meg. Det er heldgvis ikke tilfellet, selv om jeg vet at det noen ganger skinner igjennom.

Heldigvis synes jeg aldri synd på meg selv. Det blir mer sånn; hva og hvordan kan jeg bruke dette til noe konstruktivt videre? Hva og hvordan kan jeg håndtere dette? Og hva kan jeg gjøre for å gjøre det lettere, hvordan håndtere dette bedre?
Nå har det i bunn og grunn kokt ned til at jeg ikke orker å gjøre noe med hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg står i det, jeg lever i det, jeg drar med meg de rundt inn i det, og jeg prøver å håndtere det sånn at jeg kommer videre til neste dag. Den dagen jeg da har mer overskudd, da får jeg heller ta tak i de problemene som da kan løses. Å løses problemer som ikke lar seg løse har jeg hvertfall ikke krefter til nå. Unntakstillstand. Og jeg må tillate meg å være der.

Så det er der jeg er. Og det er der jeg tar med meg dere lesere nå. Med noen glimt innimellom som GJØR dagen. ;-)

4 kommentarer:

Anonym sa...

Du er god du Klara. Tror nok de rundt deg ikke har problem med å se deprisjoner og tunge stunder med deg. Kanskje godt for de også å få lov å dele de med deg?
Ønsker deg lettere dager og mest av alt: en gave for livet! Så du kan måte hverdagen med lett pust og spring i bena.

Klem Lisa (ukjent)

Bibbis historia sa...

Älskade Klara; oj vad jag känner igen mig i det du skriver. Då jag hade det så var det någon klok människa som sa att konsentrera dig på det du kan göra och var stolt över det, din tid kommer och just nu är din största uppgift att överleva och det även mentalt. Det är ingen liten uppgift utan den största uppgift som någon kan ha, inte många som går igenom det.
Du kanske kommerihåg mina uppturer och nerturer innan transplantation och se hur långt jag kommit. Dit kommer du också en dag men den största uppgiften du har just nu är att överleva och det är inte en liten uppgift.

Massor med Kramar

Anonym sa...

Kjære Klara!
Du har både lov og skal tillate deg å være der du er nå. Du har lov til å kjenne på følelsen av ikke å klare noe som helst. De rundt deg ser det helt sikekrt også. Jeg så det veldig godt da Roar syk før transplantasjonen. Det er ikke lett alltid, men det er slik det er. Akkurat nå. Senere blir det bedre.
Stå på Klara - ingen vet hva våren bringer, forhåpentligvis ny og bedre helse.
Klem fra Vigdis

Åshild sa...

Du står på som en HEST Klara!
Du gjør så godt du kan og det er mer enn godt nok! Du lever i en svært alvorlig livssituasjon nå og det er ikke noe annet enn svært deprimerende å kjenne på begrensninger, tap, fortvilelse, motløshet og samtidig måtte kjempe med kroppen hver eneste dag og takle tøffe sykehusperioder nesten i ett sett..

Du har full rett til å være deprimert og lei. Du kan ikke jobbe hele tiden. Du er i en unntakstilstand nå.

Nå og fram til du får dine nye lunger er du i en unntakstilstand. Tro meg, jeg vet.. Du leter din glede med lys og lykte og tar en dag om gangen; bedre enn det kan du ikke løse den situasjonen du er i nå, tror jeg.

Jeg håper og ønsker av hele mitt hjerte at det snart er din tur, at det snart er du som får Telefonen, at det snart finnes lunger som passer for deg.

Inntil videre så heier jeg på deg, uansett! Du er mer enn god nok som du er!

Hilsen fra Åshild på Riksen