Reagert igjen.

I går var jeg så lykkelig da det kjentes ut som om bivirkningene rev litt mindre i kroppen. Jammen tror jeg at jeg glemte å krysse i taket *ler*. I ettermiddag og kveld kom de igjen for fullt og litt til. Nummenhet i annsiktet. Følelsen av å ikke helt være med. Totalt utmattet. Brennende varm. Refleks rykninger i muskler. Generelt ubehaglig. Men det går. Dag for dag nærmer det seg slutten. Det er bare 5 dager igjen nå. Det hjelper når bakvakta kommer til rommet bare for å være helt sikker på at det er forsvarlig å fortsette, og gi meg noen oppmuntrende ord. Så lite som skal til, så stor betydning for mitt mot. Mine fantastiske sykepleiere som gjør alt de kan for å gjøre det lettere for meg. Både gjennom samtale og pleie.

Det er ikke lett, men det kunne vært mye verre også. Det er godt å kjenne at man blir tatt vare på når man ikke er helt sikker på hva man kjenner. Man kjenner bare at dette klarer man ikke alene.

Latteren kan da sitte løs over at forklaringene for blåmerkene på armen er etter at jeg har reddet Sigbjørn fra overfall etter ett ran. Hvor jeg overlegent slo ned tre store bavianer, men at de fikk ett godt tak over overarmene mine før jeg slo til. Ja for man kan få blåmerker av sånt også. :) (også sier vi ingen ting om at Sigbjørn er over dobbelt så stor som meg, og bygget av muskler)

I morgen klipper jeg bort lykketroll looken min. Kan være greit å se presentabel ut også. Og når jeg stadig får høre om jeg har støtfangeren på hode, ja da er det på tide å ta affære. *ler*