Små bekymra.

Det har vært noen lange dager. Har sikkert sagt det noen ganger nå. Hodet er litt surrete da jeg får en del smertelindring med morfin preperater. Surr i hodet er bedre enn tårer i øyene fordi hånda ikke kan løftes opp. Nå har smertene vært så ille at å spise med kniv og gaffel er en utfordring. All mat må smøres og deles opp sånn at det enkelt kan fortæres. Det helper at sykepleierene har så stor forståelse, for det er ikke noe greit å være så avhengig av hjelp.

Jeg vet ikke helt hvordan formen er. Tror jeg setter ny rekord i 60 meteren motsatt vei. Det skal ingen anstrengelse til overhode før jeg svimler eller blir veldig veldig kortpusten. Kortison om morfinpreperater gjør at det er vanskelig å kjenne hvordan kroppen egentlig har det. Har ikke så mange punkter å forholde meg til. Det som bekymrer meg litt nå er at fargen og konsistensen på slimet har endret seg ganske drastisk de siste dagene. Det er blitt ennå seigerer, og fargen er blitt mørke mørke grønn og med noen mørke striper med blod. I natt måtte jeg opp å drenere meg midt på natten. Vanlig ting å gjøre når klokka er fem om morraen *ler*. Fikk sove noen timer til etterpå da.

Det er vanskeligere å komme seg etter en sånn runde som dette hvis jeg bare ligger til sengs. Derfor tar jeg en tur i stallen hver dag nå. Stallen er ett av få steder hvor jeg beveger meg sakte rundt fra det ene til det andre og gjør bittesmå oppgaver. Små oppgaver som gjør det lettere å komme seg på bena når denne runden er ferdig. Bare det å gå ut å se på Trico i luftegården er en fin mosjonstur akkurat nå. I dag skal Katrine hoppe med Trico og sin egen hest. Da skal jeg ta bilder, og det blir ofte til at jeg da går litt mer rundt.

Kanskje møter du meg ute. Ikke tro det du ser, ikke annta hva du ser, og døm meg ikke pga utsiden. Bare ta det som det er der og da. :)