Vært ute en tur i dag også.

Så lenge jeg orker å ut en tur, ja da gjør jeg ingenting videre med denne greia jeg har. Så er jo spørsmålet hva som driver meg ut. Overskuddet til å gjøre noe, eller det håpløse ved å innse at en infeksjon må behandles? Jeg er sannelig ikke sikker. Jeg er bare sikker på at jeg ikke er klar for noen ny runde med behandling ennå. Orker ikke tanken på å måtte ta stilling til om jeg skal få den ene eller andre (eller begge to) antibiotikaene som kroppen min ikke liker lenger. Eller hvordan jeg skal håndtere svaret hvis bakteriene også er resistente mot disse nå. Orker ikke dette nå. Venter bare litt til. Kanskje det skjer noe gøy i helga. Kanskje det bare går over av seg selv. Kanskje noen tar meg i hånda og sier at alt går bra og at det går over. At jeg får fri. Vil så gjerne ha litt fri.

Fikk en halvtimes fri med Trico i dag. Snilleste snilleste hesten. Som sakte går sammen med meg inn i stallen med hodet helt i bakken. Står helt stille når jeg sakte fører børsten over han. Som villig putter hode ned i hodelaget, og står stille mens selen legges på. Oppfører seg eksemplarisk når jeg får hjelp til å spenne for, og går i bedagelig tempo rundt med meg i vogna. Ikke så våken at han er full av energi, men med en ro som overføres direkte til meg. På tur med den største selvfølgelighet, og stående stille når vogna tas av. Og sakte tusler vi samme inn i stallen etter en halvtime med fri. Ja til sammen ble det vel en time, nesten to. Hellig tid! Fritid fra tanker og vondter. Adrealinet og gleden av mestring tar over. Og latteren kommer frem i det hesten gjør noe ekstra flott noe. Det er det jeg må hente frem når jeg nå skal finne senga..