Det er ett tema det ikke er så lett å skrive noe om. Faktisk så er det veldig vanskelig å bare snakke om. Det er sårt og vondt. Usikkert og skummelt. Egentlig er hele min situasjon skummel.
Min vei videre er langt ifra enkel. Ikke enkel uten å komme på venteliste, ikke enkel hvis jeg kommer på venteliste. Infekjsonene vil være der å puste meg i nakken, og følelsen av konstant sliten vil ikke forsvinne. Lista jeg legger for å ha en så god hverdag som mulig senkes hele tiden.
Nå sitter jeg i senga på sykehuset og har mest av alt lyst til å planlegge alt jeg vil gjøre i morgen. Så lenge jeg sitter her kjennes det ikke ut som det er grenser for hva jeg kan klare. Samtidig vet jeg at turen ut til hovedinngangen på sykehuset vil være lang nok.. Da er det vanskelig å vite hvor man står. Ting som før bare tok en liten halvtime kan nå ta to timer, ja hvis det i det hele tatt blir gjort. Ofte er det enklest å bare la hver.
Det er skummelt å være så syk at det å i det hele tatt tenke på å komme på venteliste for ett livreddende organ er i tankene. Det er liksom ikke sant. Jeg er da virkelig ikke så syk. Det er jo en veldig alvorlig ting. Da er det enklere å tenke at det bare kan vente, det er ikke noe hast, det er tid nok ennå. Det er ikke min tur riktig ennå.
Samtidig er det utrolig skummelt å tenke at jeg er så syk at en lungebetennelse kan få feil utgang. At det kan komme dit hen at medisinene virker ennå dårligere. At antbiotika ikke vil virke i det hele tatt. Det er nesten utenkelig. Ulovlig. Men absolutt reell. Dessverre.
Utad kan det virke som jeg har overskudd nok. At det ikke er så galt. At pusten er ok. Jeg hoster jo ikke så mye nå. Og jeg er "tilstede". "" fordi jeg ikke deltar, jeg er bare med. Som tilskuer. Tilskuer til livet uten å ha overskudd til å delta. Delta som jeg tidligere har gjort så veldig aktivt. Noen ganger går jeg over mine grenser og sier jeg vil delta, og gjør det. Heldigvis går det oftere bra enn det går dårlig. Er blitt flink til den balansegangen.
Alternativet til å ikke stå på venteliste er heller ikke så god. Det går liksom bare en vei nå. Ingen kan si hvor bratt nedover stien vil gå, eller hvor fort. Men noen utjevning ser det ikke ut til å bli. Man kan selvfølgelig håpe, men man må også ha innsikten.
Hvis jeg går inn å kjenner på meg selv, ja da er jeg redd. Redd for resten av sommeren, redd for høsten og mer redd for vinteren. Mest av alt er jeg redd for at det ikke blir noen neste sommer. Tenk om det ikke blir noen neste sommer? Det er ingen god tanke at det ikke skal bli noen neste sommer. Men tanken er der. Reell, oppi mitt hode.
Test
for 7 år siden
4 kommentarer:
Frykt er en reel følelse, Klara. Frykt er en del av det å leve. Noe du gjør i aller høyeste grad. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg klarte å leve like mye som du gjør, og noen ganger gjør jeg også det. Det du gjennomgår, er så veldig vanskelig for andre å kunne sette seg inn i... Man skulle så gjerne kunne si at en forstår, at det du forteller om er noe vi kan fatte. At du da klarer å dele så mye av deg selv, sier så mye om hvem du er. Hvilken styrke du innehar. Jeg har all tro på at du klarer det du setter deg fore, fordi jeg etterhvert begynner å forstå at ditt syn på verden er slik den faktisk er...
Jeg er så stolt over å ha fått lov å lære deg å kjenne, Klara! For du inspirerer meg til å velge rett, til å leve bedre og velge stiene jeg egentlig ikke tør ta... *s*
Når du tør å planlegge din dag, og faktisk også tør å gjennomføre planene dine, så viser du andre at det er mulig! Og så lenge man tør leve, så vil også verden fortsette sin runddans, ikke sant?
Vit at jeg er ufattlig stolt av deg!
*Klem Lene Th*
Hej älskade Klara. Det var otroligt tungt att läsa ditt inlägg, så djupt och så rörande. Jag kan säga till dig att jag förstår dina tankar, jag hade desamma. Visst är det skrämmande och det är det fortfarande men som du är jag alldeles för glad i livet, kanske beror det på sjukdomarna vi har, så en dag är det inte så skrämmande längre man gör allt för att leva, varje halmstrå tar man tag i och idag är vi så lyckligt lottade att man faktiskt kan transplantera och de som är donatorer ger någon annan en chans att leva vidare. Visst är det skrämmande men också stort. Du får gärna maila mig om du vill "prata", finns här för dig även om jag inte skriver så mye i din blogg..
Massor med kramar
Bibbi
Tusen takk for oppmuntrende og rosende ord. Noen ganger kan man ikke få for mye av det. Og nå som dagene er litt tyngre enn vanlig er det fint å få en tilbakemelding på at man kan klare det man vil. Og høre hvordan andre ser deg. Og ser hvordan man noen ganger kjemper for å få til det umulige. Takk.
Bibbi; Du gir kjempemye gjennom din blogg, og jeg storkoser meg med den. Har du mer erfaringer å dele tar jeg gledelig imot. Du har mye erfaring. Har du mailen min ennå? Klem.
Nej, finner den ikke. Min mail är bibbi_brannas@hotmail.com.
Legg inn en kommentar