Står med ryggen mot veggen.

I går ble Rikshospitalet kontaktet igjen. Planen om å vente til innkallelsen på senhøsten ble endret. Forandringene er såpass store at legen her hjemme ikke ville vente. Selv hadde jeg endelig innfunnet meg med at nå venter vi bare. Lar ting gå sin gang. Det er vanskelig nå. Ennå vanskligere enn tidligere. Om denne behandlingen har hatt noe effekt i det hele tatt blir spennende å se, for spennende. Det kjennes ikke godt ut neddi lungene. Og funsjons nivået er lavt. For lavt. Gangtempoet er skrudd ned nok ett hakk, og glemmer jeg meg blir jeg både svimmel og hosten. Om en 14 dagers tid skal jeg inn å måle både gangtest og lungefunksjon. Har ikke mye lyst til det nå. Ikke i det hele tatt.

Kunne ønske jeg klarte å være mer positiv i bloggen her nå. At jeg klarte å få frem smilet og latteren som egentlig sitter ganske løst. Men ett sted må jeg også tømme meg. Ett sted uten maske. Jeg velger å gjøre det her, for da kan jeg heller være den jeg ønsker å være utad.

Ikke alltid tro det du ser, ikke alltid annta det øyet sier med første blikk. Gå litt i dybden, og se om du kan lære noe. Hverdagen er tung, men man må skape seg øyeblikk innimellom for å få dagene til å ha mening. Små øyeblikk av lykke. En hund som blir ellevill av å møte deg. Eller en hest som lyser opp i ditt nærvær. Eller venner som setter pris på deg. Familie som stiller opp. Man kan noen ganger gispe i mangel på luft i redsel på å ikke få tid nok. Tid nok til å være nok sammen med dem man er glad i. At opplevelsene skal glemmes. Man må huske å ha tid til hverandre. Plutselig er det for sent.

Ta vare på de du har rundt deg. Det er nå det gjelder.