20 oktober.

På denne tiden om en måned, 20 oktober, vet jeg forhåpentligvis litt mer om hvordan jeg skal forholde meg til ting fremover. Det vil bli langt fra lett. Hverdagen vil nok ikke bli så veldig mye mer lettere. Men kanskje, kanskje tankene mine vil få litt fred for denne usikkerheten som på en måte kommer oppå den andre usikkerheten. Vil de følge England sitt eksempel å si nei, eller vil de gjøre som Frankriket å si ja. Som alle andre pasienter som har kommet dit jeg er nå, er det bare en ting som muligens kanskje kan gi meg ett håp om å få oppleve en bedre hverdag. Et håp jeg er desperat for å få. For hva har man igjen hvis man ikke har håpet? Det ville jeg likt å vite... Men jeg håper jeg aldri ALDRI vil finne det ut.

Det blir en lang måned. En vanskelig måned. Jeg skal prøve å holde meg ute fra sykehuset. For jeg trenger desperat en pause fra både infeksjoner og antibiotika behandling.