Nydelig vær.

Dette flotte været vi har hatt de siste dagene har endelig gitt litt overskudd. Så da er det kanskje ikke så overraskende at jeg tok turen til stallen og Trico i dag? Og når jeg først var der ute, ja da ble fristelsen for stor. Vogna måtte bare bak hesten i dag.

Kjøringen med Trico gir en enorm frihets og mestringsfølelse. Jeg vet at jeg ikke kunne klart å håndtere noen annen hest, og at det er vårt samspill som gjør at jeg orker å holde på med Trico selv om formen er dårlig. Han venter hele tiden på meg. Og med små signaler kan vi sammen finne den letteste løsningen. Mange tror at det å holde på med ett sånt stort dyr krever masse krefter. Det er heldigvis feil. Man kan bruke så lite krefter, og så små signaler som man bare vil. Jeg er tvunget til å bruke små signaler, men jammen meg gjør ikke det hesten lettere for andre også. Noen ganger så lett at det blir rent vanskelig.

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har hesten som gir meg noe normalt å holde fast i i hverdagen. Noen ganger er det utrolig frustrerende å ikke orke å holde på med Trico, men sånne stunder som i dag gjør underverker for humør og mot. Hadde ikke planlagt å gjøre noe med Trico i dag, kreftene er egentlig ikke til sånt. Men det er utrolig hva man får til hvis man bare har lyst nok. :)