onsdag 23. september 2009

Spørs hvor lenge skuten flyter.

Kommer meg ut en tur til dagen. Det er målet for hver dag. De to neste dagene har jeg ekspert hjelp til å dra meg med ut. Den besteste eksperthjelpen ever. Hun er ca 4 år, og med verdens mest smittende latter på lur. Vi skal spise god frokost. Plage Sigbjørn. Kanskje på kino. Plage Sigbjørn. Spise god mat. Plage Sigbjørn. Bade. Plage Sigbjørn. Leke med My litle pony. Og bare kose oss max. Oss to. Også plage litt på Sigbjørn da. :)

Formen er synkende. Ikke hysterisk fort, men sånn at jeg merker det dag for dag. På fredag blir det en tur inn på sykehuset bare for å sjekke opp litt medisiner og prøve ut noen greier. Håper det kan gjøre at en eventuell innleggelse kan utsettes så lenge som mulig. Som sagt før; helst så lenge som 4 uker til..

Har vært flink jente å brukt oksygen mer de siste dagene. Det har hjulpet veldig på hodepinen. Er flink til å bruke oksygen under aktivitet og når jeg sover, men ikke så flink i hvilemodus all den andre tiden i løpet av dagen. Det blir liksom så feil å drasse rundt med den der slangen. Selv om jeg kjenner at hjertet jobber litt hardt for å holde metningen oppe. Pustefrekvensen er også litt hastig. Den dagen kommer nok når jeg innser at det vil være det lureste. Den dagen da jeg skjønner at man må ta i ett tak selv for at ting skal bli så bra som mulig. Jeg ser bare på det som så utrolig stort nederlag å måtte ha hjelp for å få nok luft. Det stemmer liksom bare ikke. Varsel lampene blinker med store røde lys når jeg tar temaet opp til gjennomtenking.

2 kommentarer:

Annika sa...

Tusen takk for gratulasjonen ja - ler endå når eg tenker på dei kjekke kollegaene mine.

Eg veit ikkje heilt kva eg skal skrive til deg, Klara. Det er heilt utrulig at nokon skal få sitte å bestemme ja eller nei - det burde ikkje vere noko spørsmål ein gong...

Godt du har litt eksperthjelp, 4 år er ein herleg alder.

Håper forma held seg nokon lunde så du kan holde deg ute frå sjukhus fram til 20. oktober. Eg skal iallfall sende over alle mine gode vibbar kvar dag, og ein stoor klem. Berre synd det ikkje kan hjelpe noko særleg...

Klara sa...

Takk Annika. Gode vibber kommer godt med!! At man ikke vet hva man skal skrive skjønner jeg godt. Det er ikke lett å vite hva man skal tenke eller gjøre heller. :-) *klem*