Nok en dag er gått.

Innleggene har det med å komme sent på kvelden nå for tiden. Rart, for akkurat nå fungere det fint med sovingen.

Forkjølelsen har blitt litt verre enn en forkjølelse. Som det pleier så har det flyttet seg nedover i brystet. Det til tross for at jeg både innhalerer antibiotika og at jeg tar antibiotika tabletter. Har vært i kontakt med legevakta i kveld, men det er ikke så mye de kan gjøre for meg uansett. Tar det i morgen med fastlegen og eventuelt sykehuset. Det er ekkelt når man kjenner at det kryper neddover i lunger som allerede ikke er helt på topp. Frykt får en helt annen dimensjon da.

Nå er det uansett snart oktober. Og oktober blir en veldig spennende måned for meg. Rikshospitalet har lagt litt om på planene, men det er helt ok. Nå er jeg sikker på hva som venter meg. De har vært utrolig hyggelige og imøtekommende. Det er trygt. Alle jeg har snakket med der inne har vært så positive og hjelpsomme. Og ikke minst takknemlige. Veldig hyggelig å høre.

Har fått utrolig mange støttende og fine kommentarer fra folk som virkelig skjønner den situasjonen jeg er i akkurat nå. Det setter jeg utrolig pris på. Jeg er klar over at ting ikke vil bli lettere i den tiden jeg har forran meg, og overskuddet er på ett minimum. Det lille overskuddet som er vil jeg helst bruke på gode ting. Gode ting for de rundt meg, og gode ting for meg selv.

Det koker litt i topplokket om dagen, og ny behandling med masse bivirkninger gjør det ikke lettere. Fortumen har akkurat de samme bivirkninger under inhalasjon som det de har under IV behandling. Jeg blir helt utmattet, får en intens hodepine (ja den er der vel fra før, så da var det jo greit å bare legge på litt til), og huden blir helt ødelagt. Magen blir ikke helt fornøyd, og når man da putter på noen antibiotika tabletter, ja da går det litt over styr. Uansett hvor snille de skal være. Kroppen min bryr seg ikke om sånt lenger. Den er mettet på antibiotika.
Det er så rart. Folk flest tror liksom at antibiotika det er bare noen piller man putter i seg, også blir man fin igjen. Men når kroppen har fått dose på dose på dose så skjer det noe med den. Den blir litt mindre tålerang. Hjelper heller ikke så mye at dosene er det dobbelte av hva hvermansen ville fått.. Skikkelig hestedoser.. (Det er ikke en gang tull, ene hesten på stallen fikk samme dose som meg av antibiotika av en slag, bare at jeg fikk en type til i tillegg.. Tror dere jeg lo da eller??).

Skrev i går (eller i natt) at jeg hadde funnet litt mer ro med meg selv. Det er helt sant. Innimellom klarer jeg å være meg selv også nå. Og jeg klarer å resonere og være fornuftig. Dagen i dag har vært litt rar. Men det er helt ok. Liker rare ting jeg, så da er en rar dag en fin sak.